Katrines Rom

juni 27, 2008

Arkivert under: Bilder — katrine @ 4:35 pm

juni 24, 2008

Kjøtt

Arkivert under: Målløse tanker — katrine @ 2:33 pm

Kjøtt er døde dyr. Det er jo ikke til å komme fra. Pølser er oppmalt gris.
Kjøttdeig er assorterte innvoller og kvernet oksemage. Kyllingfilet er
kverkede fugler og kalkunpålegg er og blir drept, partert, most og pressa fjærkre.

Jeg er ingen gårdsjente. Jeg vokste opp med tacoens og pizzaens inntog på
den norske kjernefamiliens kjøkkenbord. Med kjøttdeig i ruller fra frysedisken på Rimi.
Det er min daglige omgang med døde dyr her hjemme i dag også. Jeg rusler stort sett
forbi, og jeg tenker ikke nevneverdig over at kjøttet har breket eller gryntet.

Mens så sitter jeg her en tirsdag og ser gjennom bildene mine fra India,
og det slår meg at der hadde jeg en daglig omgang med døde dyr. Tenk om det
hadde vært sånn her i Oslo- bare se det deg for dette på hjørnet i Bogstadveien:

Hadde Mattilsynet brydd seg, eller hadde de hatt nødvendig humor?

Bare en aldri så liten bod på Youngstorget kanskje?

 

juni 13, 2008

Kvinneliv

Arkivert under: Målløse tanker — katrine @ 10:20 pm

Og så ramla en slags hverdag ned i hodet -
en hverdag med vanvittig mange ting.

Det slår meg at jeg eier mange tusen ting. Møbler, bilder, gardiner, motoriserte og
manuelle kjøkkenduppedingser for det ene og det andre. Kniver, gafler, salatbestikk
i ulikt materiale, kaffekopper i diverse former og størrelser. Puter her og tepper der.
Kasser med klær som jeg bærer opp og ned til loftet med årstidene. Tonnevis med
bøker. Kassetter med papirer. Kilometer med ledninger og skap og skuffer fulle av
greier og ugreier. Vanvittig mye å flytte på og velge i. Det kan bli en hel hverdag av sånt.

Men jeg har ikke hijab.

Det er ikke opp til meg å bestemme hvilket liv som er best.
Razieya i Srinagar har ikke alle mine valg. Hun har aldri hørt om Åslaugs stabbur.
Hun aner ikke at Nederland akkurat banket Frankrike ut av EM. Hun har ikke
begrep om oljepriser eller mine skuffer og skap. Men hun fortalte meg at hun var forelsket.
Og hun sa hun hadde tillit til livet - der hun kanskje sitter akkurat nå, i lyset fra vinduet
og studerer sin Koran.

På merkelig vis så er jeg nesten litt misunnelig i min overflod.

juni 10, 2008

Så stille det er…

Arkivert under: Det gifte liv — katrine @ 9:14 pm

Og så er det ingen kuer i gaten lenger.
Ingen elefantlegg å skue i det bilen smyger nesten lydløst ut fra Gardermoen.
Det lukter ikke heller. Den intense stanken av ammoniakk i grøftekanten er borte.

Så rent det her. Ingen hauger med plast og papir og matavfall sortert for at kuene
skal få sitt før det måkes over på trillebårer til salg for noen rupees.
Ingen tiggere på motorveien. Ingen sikk-sakkkjøring. Ingen richshawer.
Ikke en gang en geit.

Men det er dyne i sengen. En tykk og varm dyne. Det er et kjøleskap som virker.
En vaskemaskin til klær - og en annen til glass og asjetter. Det er en flat tv på
veggen og internett på maksinen  - når jeg vil.
Her er lysbrytere som virker og varmt vann i dusjen. Strøm hele dagen, en familie som smiler
og et helt hjem… - fylt til randen av bagasje fra et fem måneder langt kapitel
- der ingen ting var en selvfølge.

Ingen roper til meg på gaten. Ingen spør hvor jeg kommer fra og hvordan jeg har det.
Ingen hopper ut av bittesmå butikker for å overbevise meg om at jeg trenger en t-sjorte med
wrestling-helter. Ingen tilbyr meg ørerens eller min vekt vist på en badevekt på gatehjørnet.
Ingen bikkjer kjemper om makten i gata etter mørkets frembrudd.

Det er så stille her. Men akkurat nå er det kunnskapen om støy om gir
akkurat denne nattens stillhet en helt spesiell mening.

juni 8, 2008

Og snapp på snipp og snute

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 3:22 pm

Det er nesten som å lukke en eventyrbok.
Det er nesten som å lukke øynene, og nesten ikke kunne forstå at om
få timer så er denne historien over -

En hes imam med feedback i høytaleren bryter lyden av buddhistenes
surrende bønnehjul - og et snøkledd Himalaya er fremdeles bakteppet
for dagen i dag. Strømmen ryker for femte gang i dag - og en liten rar
tibetaner serverer momo og nudler til lunsj. Uansett hvor hardt jeg kniper
øynene igjen - så er det litt vanskelig å forestille seg Gamlebyen.

     

Men om 40 timer er jeg hjemme.

Jeg rister lett på hodet og forsøker å danne meg et bilde av de siste månedene.
Evig larm. Konstant mangel på sammenfallende logikk. Ti tusen situasjoner der
jeg har bedt høyere krefter om sinnsro for ikke å eksplodere.
Men så mange smil. Så mange samtaler. Så mange skjebner. Så uendelig mange
øyeblikk som beriker forholdet til verden rundt. Så mange tryner. Så mye latter.
Og så manger ganger der jeg blir minnet om at jeg ikke har alle svarene.
Det er så mye jeg ikke forstår. Og takkfor at jeg forstår akkurat det.

   

Så mange eventyr. Så fabel-aktig. Og likevel så brutalt virkelig.
Nå skal jeg reise hjem til det andre livet. Til den hverdagen som naboene har
levd i hele tiden. Kuene her kan ikke en gang forestille så ordnede forhold…
Men i bagasjen er full. Stappful. Millioner av minutter med minner og mennesker
som vil gjøre det ordnede livet enda rikere enn før.

  

Noen reiser langt for å finne seg selv.
Det gjorde jeg heldigvis før jeg reiste denne gangen.
Noen tror nøkkelen til ro og lykke ligger i Østen.
Jeg tror den nøkkelen ligger i egen lomme.
Men litt hjelp på veien kan man få
- vidundermiddelet er å få smakt i Gamlebyen om kort tid.

 

 

 

juni 4, 2008

India Ullpledd

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 11:38 am

India tar aldri slutt. Det alltid en ny sving. Det er alltid en ny ku. Det er alltid en ny bønn.
Og er aldri slutt på inntrykk og uttrykk - og evig påtrykk fra stemmen på innsiden som skriker;
kan noen forklare meg logikken her?

Men gatene kuene vandrer i, og stemningen inderne ber i, og klimaet hele scenen utspiller seg i -
kan forandres totalt med en liten tur i en flyvende maskin.
Fra fargesprakende ørkenland i Rajasthan, via en kontrastenes hovedstad der øyet flakker
mellom slummarkedet og posh materialisme

- til Buddhismens ro i majestetiske Himalaya. Vi har ankommet Leh.
- Jullay! stråler værbitte kvinner i ladakhi ullfrakker.
Byen som er avskåret fra resten av verden store deler av året på grunn av snø, har akkurat
erklært våren for ankommet - og åpnet veien mot resten av verden. Fremdeles litt søvning,
vaier Leh i været og buddhistiske bønneflagg sprer klokskap med vindene.

3505 meter over havet. Å fly inn hit er en test for fysikken. Etter måneder i lavlandet,
får kroppen rett og slett litt sjokk. Naturen setter hjernen under lett trykk - og matlysten
forsvinner med vindene mot Pakistan. Energien reduseres til et minimum
- og det er rett og slett ikke noe annet å gjøre enn gi kroppen og naturen til å samarbeide.

“Legger du merke til at alt er litt stutt her?” hvisker mannen min i det noen pjuskete minikuer
passerer oss i gamlebyen. “Menneskene er stutte. Dyrene er stutte. Selv senga mi er litt for stutt”.
Men i stuttland - hviler en eldgammel ro.

Stille India. Jeg hadde nesten glemt at det fantes. Utsikten fra middelalderpalasset,
med mantraer fra klostrene i bakgrunnen - gir fred til hjertet
- som nok en gang beviser - at India tar aldri slutt.

mai 30, 2008

Stormende galskap

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 1:20 pm

Det knaser lett mellom tennene. Og det slår meg hvor tjukke træler en kamel
faktisk har på albuene. Sandstøv legger seg i øregangene. Og det slår meg at
selv i ørkenen så er lyden av en morgen nok til å vite at jeg fortsatt er i India.

Fjorten ganger før frokost har vi svart på hvordan vi har det. Men ørkenindia har
likevel visse særegenheter. Richshawene er smalere for å trenge gjennom
folkemengden i Jodhpurs krøllete gamleby - og de har en royal utforming
- som matcher et palass som ikke en gang Toppen Beck har sett maken til.

“Her er kumøkk. Kamelmøkk. Apemøkk. Eselmøkk. Kattepiss og hundedritt.
Rottelort og grisepromp. Og sikkert også menneskebæsj!”
Min mann er snart forelsket i dette landet som meg - i det ris og curry blir slengt på
en blikkplate og 24 mennesker setter seg ned for å stirre mens vi skal spise lunsj.

Ja, vi elsker Rajasthan. En indisk sommer lærer meg en del om anatomi.
Lite ante jeg om svettekjertler. At det gikk an å svette på leggen og på fingrene.
Med sand i lufta tilbyr dagen gratis peeling f-24 hours service.

Men snart er det slutt. For lenge siden tok jeg en eneveldig beslutning om at det
siste uken av Indiaoppholdet skulle nytes i Himalaya, Ladakh.
Yr.no forteller om +6 grader og snø om natten.
Vi skal bytte ut India A/C med India Ullpledd.

India tar aldri slutt.

Og så en liten kuriosa - for dere som kjenner’n:

mai 26, 2008

India A/C

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 2:17 pm

Og om det virker som om det har stilnet på her på rommet så er det bare en illusjon.
India er aldri stille. Det har seg bare sånn at alt plutselig ble forandret.
Ikke India. Det eneste som har forandret seg i India er at richshaw-wallahene har
fått mobiltelefon.

Men så er alt forandret likevel. Jeg er vant til å oppleve dette absurde leven
gjennom to øyne. Jeg er vant til å gurgles inn i Indias indre med minimal
motstand og la chilien flomme.
Og så plutselig er vi to.
Plutselig har jeg noen å dele alle raritetene med. Det er veldig fint.
Men med fire øyne og evne til å sette ord på ting - så blir bloggiveren dempet.

Jeg har aldri før vært på ferie i India. Jeg har reist i India. Jeg har levd i India.
Jeg har heller aldri vurdert dronninglivet. Jeg visste faktisk ikke at det var mulig.

Med mannen min opplever jeg et annet India. Like merkelig. Like kontrastfylt.
Like sterkt. Like frustrerende. Like endeløst. Men med Air condition.
Med svømmebasseng. Med palasser og greske salater servert av ydmyke
tause menn med turban. Dette er også India.

Jeg benytter sjansen til å sende en diger klem til Tamil Nadu.
Klikk bildet større for å kjenne denne hjertens galskapen.

- et sukkens takk til alle karakterene som har fått en plass på innsiden av
høyre hjerteklaff. Reisen er ennå ikke slutt. India tar aldri slutt.

av og til kan det rett og slett komme helt plutselig - og reaksjonen uteblir
et lite sekund;

helt til det brister i en maksimal lykke -

mai 5, 2008

Srinagar - Kashmir

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 5:32 am

Tenk at jeg skulle få komme tilbake til byen som hadde lagret seg
et sted i hukommelsen med et ubearbeidet lerret av historier.

Tenk at jeg skulle få sitte på Dal Lake og se ørnene sveve og kjenne
en maksimal tilstedeværelse - og en udelt kjærlighet til livet.

Srinagar er enestående på denne kloden. Magisk, sårt ekte - en slags
eventyraktig virkelighet som kjennes et sted langt inne i hjertet.
Fjellfolkets stolthet farger følelsen av å være en del av noe som selv ikke
tiår med krig kan knekke. Et Shangi-la gjemt mellom fjellene, et Shalimar
som politikk og terrorisme har fjernet fra turistkartet.
Men de hjerteformede årene bryter vannflatens lotusåkre, og ingenting
kan frata Kashmir sin ubegripelige skjønnhet.

Reisen til Gulmarg ble litt for dramatisk

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 5:03 am

Allah, Shiva eller andre høyere makter,
takk for at dere var på jobb i går -
klikk for åstedsrapport…

april 27, 2008

Fri kvinne

Arkivert under: Målløse tanker — katrine @ 2:26 pm

Hva var det som skjedde? Det skjedde så fort. Jeg snublet inn i en eksamenstid -
og hadde det bare bra. Ikke noe stress. Og så plutselig er jeg bare ferdig. Oppgaven
er levert. Og igjen er bare en svett indiske tomhet -

Hvor er den yre glade hoppende sommerferiefølelsen? Den som gjør at man kaster
ranselen i buskene og hopper i havet og spiser Lollipop?

Jippi - klippi! Det funker liksom ikke helt.

Kan mannen min komme å fylle tomrommet snart kanskje?

april 21, 2008

En dronnings eksamensrus

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 6:42 pm

Det er i grunnen ganske merkelig at det skal kjennes sånn å ha eksamen.
Jeg kjenner meg som en dronning.  Jeg har flyttet ut fra negativ energi, overvunnet
en matforgiftning og kommer ut på den andre siden som en ny kvinne.

Yogalæreren sa at ut hun ikke hadde sett meg så klar i blikket på lenge.
Og det tror jeg faktisk på. Jeg har svettet i feber og vrengt innsiden ut.
Og jeg har flyttet inn i en drømmeleilighet med frisk luft og ren energi.

Her skal jeg være et par uker og jobbe flittig mens jeg venter på min mann.
Og blir egoet for stort, eksamen uoverkommelig og prestasjonene til fjell,
da har jeg noen sånne blikk å huske på - ti tusen ganger viktigere enn eksamen.

april 14, 2008

Hva mer kan man si…

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 6:41 am

april 13, 2008

Stille takknemlighet

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 6:16 pm

En uke på reisefot utvidet sprengt lagringsplassen for bilder i netthinnebiblioteket.
Mennesker og livshistorier har knyttet seg sammen til det spindelvevet av referanser
som jeg igjen kan identifisere mitt eget liv ut fra. Og jeg er takknemlig. Stille.

Indisk landsbygd koker i varmegrader, og mennesker jeg møter har aldri sett noe annet
enn nettopp sin egen landsby. Jeg kan pakke sekken min og reise når jeg vil. Jeg kan
fylle opp bokhyllen med opplevelser og utvide egen horisont. Kobitas sønn Godo er to
år og kommer kanskje aldri til å se en annen horisont en den i Bengalbukta.

Jeg er ikke så sikker på om det er antall tilbakelagte kilometer som angir lykke.
Men jeg  er ganske sikker på at evnen til å kjenne takknemlighet er nært knyttet opp
til å har det godt. Siste kveld i Puri gjorde jeg en stor feil. Jeg satt i en sykkelrichsaw på
vei hjem. Richshaw wallahen var en ung, tynn og svett liten mann. Men han smilte. Han sang.
Han ba om 30 rupees for å ta meg tilbake til hotellet mitt. Jeg visste at taksten var 20, men
smilte og sa det var greit. Jeg så hvordan blodårene pumpet. Musklene slet i varmen selv om
det var kveld - og jeg plutselig fikk jeg lyst til å uttrykke min takknemlighet og gjøre mannen
glad. Jeg smilte vennlig til ham, takket for turen og ga ham 100 rupees. Ansiktet til mannen
forandret umiddelbart karakter. ”You give me 500!” spyttet han på meg. Jeg ble helt paralysert.

Så handlingslammet at jeg tok mine 100 rupees tilbake og ga ham 30 - som avtalen faktisk var.
Og tro meg, han ble sint. Kan man forvente takknemlighet? Feilen jeg gjorde var nok det
- for det jeg fikk var grådighet. Og den balansegangen er hårfin. Når jeg er takknemlig, men blir
besatt av mer å være takknemlig for, så er ikke takknemligheten stille lenger.

Så akkurat nå - er jeg stille takknemlig for alle de opplevelsene denne uken har gitt meg.

april 11, 2008

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 4:32 am

Min dag er bare basert på mine valg og mine tanker.
Og uansett hvor ydmyk jeg er, så er jeg sentrum for
alle mine opplevelser. Da blir tanken om at alle andre
mennesker har akkurat like mange tanker som meg
ubegripelig stor. Alle de tusener av indere som beveger
seg rundt i sine liv er sentrum for sine valg og sine tanker.
Og alle tankene til sammen utgjør dette minuttet av energi.
Da blir jeg så bitteliten og forsvinner inn i et gap av som
ikke kan kalles noe annet et digert Være.

Kvinnen som tørker kumøkk på stranden for å få brensel.
Gutten med dollarbeltet som kan femten ord på engelsk
og som aldri har gått på skole. Kvinnen med mangokurven
på hodet og den senete gamle sykkelrichshaw wallahen.
Selv kua i gata og kamelen på stranden.
Dagen er et uoverskuelig nettverk – og jeg blir en uviktig
liten prikk i det hele. Det kjennes egentlig ganske fint.

Det fine er evig produksjon av uforglemmelige situasjoner.

 

 

april 10, 2008

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 5:43 pm

Jeg må først beklage foregående ordutgytelse.
Det var rett og slett litt voldsomt – men et uttrykk for
maksimal frustrasjon. Roen har senket seg
– og her i Puri vil jeg la noen bilder tale for seg – og la ordene ligge.
Her møter jeg mennesker og øyeblikk som gir dagene mening.

april 8, 2008

Illusjonens paradis

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 4:28 pm

Det kjennes som om jeg er nappet ut av
verden med pinsett. Det skjedde i det jeg
hoppet av bussen der veien fra Konark gjør
en sving der bølgene brekker mot stranden
og elven Chandra møter havet.
Det skjedde i det jeg så kokosnøttmannen
fra ni år tilbake selge kokosnøtter
– og solen legge seg som en appelsin på
toppen av fyrtårnet. Det skjedde fiskergutten
kom løpende og curdmannen som hadde
tannverk for den gangen for lenge siden,
smilte med nye tenner og pekte mot ashramet
til Baba Panda. Jeg mistet bakkekontakten
og alle perspektiver på tid da jeg skimtet “paraplyhuset”
mellom palmene og en kropp med masse hvitt
skjegg som løftet to lange armer over hodet
og ropte “Katarina – jeg visste du var på vei – “.

Mama hoppet ut av kjøkkenhulen og
kua løftet hodet mellom banantreet.
I noen timer var resten av verden rett og
slett hvisket ut. De så ut akkurat som de
gjorde for så mange år siden. Vinden surret
rundt i rommet uten vegger og
barnetegningaktige gudebilder malt på
de slitne søylene pakket stunden inn
en fabelaktig stemning. Baba hentet frem
brevene jeg har skrevet og humret mellom
litt færre krøllete tenner enn før.
Datteren i huset var giftet bort, en ny familie
hadde flyttet inn i ashramet – men ellers var alt,
absolutt alt som jeg hadde lagret det langt bak
i hukommelsen – bak alt det som har skjedd
i mitt liv de siste årene.

Duefamilien med rede i taket var blitt
litt større – og kua litt tynnere – men
stranden like paralyserende vakker og hvit,
bølgene like strenge og horisonten like blek.
Fremdeles var det mangel på mat – og toalettet
var den busken man måtte finne i skogholtet
mellom tempelet og veien. Natten var like luftig
der jeg la meg på en matte på gulvet foran alteret.
Jeg holdt fast i følelsen av paradis
– jeg klamret meg fast i illusjonen om at dette
er min hemmelighet – min kunnskap om et sted
på denne jord der ingenting forandrer seg
- min visshet om at her kan jeg alltid komme
tilbake – alltid få en plass på gulvet og en
velsignelse av Shivas mann på jord.

Men det går dessverre ikke an å klamre
seg til illusjoner. Og jeg tror ikke på
hemmeligheter lenger. Chandrabhaga hadde
ikke forandret seg en millimeter. Men det har jeg.
Jeg løper ikke like fort lenger. Jeg har lært
meg å kikke langs veien der jeg går – og min
evne til å se meg selv hindrer meg i selvbedrag.

Jeg så bort på mannen som alltid har hatt en
spesiell plass i mitt hjerte som den kloke,
gamle guruen med visdomsord for alt.
Jeg så hvordan han hostet gjennom røyken.
Jeg så hvordan blikket sløret fjernet seg fra
den verden jeg nå lever i. Hvordan mantraene
jeg trodde var visdom snøvlet seg vekk i en
fjern latter. Han forsvant. Lukten av ganja la
pakket natten min inn i en trist tåke – og jeg
visste at jeg kunne ikke fortsette å være i
Babas paradis. Jeg hører ikke hjemme her lenger.
Han røyker for innsikt og guddommelig inspirasjon.
Min innsikt og min sinnsro kommer ikke
gjennom en pipe. Jeg kan aldri forandre en baba –
jeg kan aldri forandre noen andre mennesker.
Men jeg kan velge hvordan jeg forholder meg til dem.

Jeg var redd for at tsunamien hadde ødelagt
Chandrabhaga. Det hadde den ikke. Men i morges
kom en ny flodbølge rasende. Det reiste seg en vegg
av spørsmål og fråden sto av timen på stranden da jeg
innså at det rett og slett ikke var mulig å finne noen svar.
Det var heller ikke mulig å møtes på halvveien.
Baba må leve sitt liv. Jeg må leve mitt.
Og det er ikke i Chandrabhaga.

Det er ufattelig trist å knuse en drøm.
Det er ubeskrivelig vondt å pakke sekken i selvinnsikt.
Det handler ikke om at jeg ikke kan akseptere en annen
livsform en min egen – det handler om å erkjenne egen
maktesløshet og våge å være ærlig mot meg selv.
Uten chillumpipen mellom oss, var magien borte.
Chandrabhagas rammer er, og vil alltid være, et paradis
som knapt forandres over tid – men innholdet får en annen
melodi når man ikke ønsker å dele Babas rus for Shiva.

Det er kveld i Puri. Bølgene slår mot stranden her også;
i Orissas lille rare tempelby. Varmen har skremt alle
turistene vekk – så byen har et støvet solbleket uttrykk.
Prisene stuper med varmegradene – så jeg har flyttet inn
i toppetasjen på et enkelt strandhotell med egen takterrasse
og utendørs dusj. Jeg har hengt myggnettet mitt over en
dobbeltseng og takknemlig langt innenfor hjertet for det lille
jeg har av komfort; rennende vann, en madrass og friheten
til å velge. Jeg er tett i hodet og sliten langt inn i ryggmargen
- men jeg er rolig.

En kritthvit fet firfirsle med gråblå øyne sitter på veggen
foran meg og klukker. Hva skal jeg spørre ham om i kveld,
nå som jeg har reist så langt for bare å bli forvirret?
- Hvorfor gjør dette egentlig så vondt, er det fordi drømmen
om Chandrabhaga har ligget inne i virkelighetsbildet på et vis
– at en vegg er revet bort på en måte? Eller er det rett og slett
bare en følelse av å ikke bli forstått, ikke høre hjemme,
ikke få ting til å stemme? Er det sånn at paradis kanskje ikke
finnes noe sted på jord, men heller på innsiden i eget landskap?
Er det sånn at sorgen over en tapt fantasi går over og erstattes
med av nye drømmer og at virkelighetsbildet transformerer
seg selv av både gode og vonde opplevelser – at det er en
mening med alt selv om jeg ikke begriper det?

- Ok ok ok ok, svarer firfirslen og forsvinner bak sengen.
I det jeg åpnet datamaskinen min for å skrive, kravlet en
sti av bittesmå gule maur opp mellom tastene på tastaturet.
De var blitt med fra paraplyhuset i Chandrabhaga.
Jeg ristet maskinen og hodet og livet opp ned. Nå er det stille.
Kun lyden av puja fra et av de mange templene.
Men jeg kjenner pusten min. Jeg har plantet meg selv i livet igjen.
Her kjenner jeg ingen,
men det er lenge siden jeg har kjent meg selv så godt.

april 6, 2008

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 6:54 pm

april 5, 2008

Tåkelett

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 5:28 am

Det var som om en tåke la seg over livet et par dager etter at eksamen var levert.
Det var som et stillle vakuum etter en syklon som hadde herjet alt som noen
gang hadde eksistert av sinnsro, tålmodighet og toleranse. Men etter på ble det stille.

Det rare med det tomrommmet som skapes etter endt arbeidsøkt, er at det kjennes litt
uten verdi. Det er bare tomt. Og uansett hvor mye jeg unner meg selv en pause, så kjennes
ikke pausen god så lenge den bare er tom. Tomhet aler frem små prikker på samvittigheten
som kiler frem irritasjon og lett ubehag. Når presset fjernes - er det som om alt står stille.

Jeg har lært at det må handling til for forandring. Jeg har lært at man må be om hjelp hvis
det kjennes vanskelig å handle. De som står meg nær kjentes plutselig veldig langt unna.
Men jeg har også lært på min vei at hjelpen ofte er overraskende nær om det bare søkes oppriktig.

Jeg sukket i tomheten min med tusen tanker i hodet og uten evne til å ta en skikkelig
bestemmelse - og lot blikket falle i maktesløshetens stund. Og der - der på veggen satt han.

Han kikket på meg med store - nesten omsorgsfull øyne - og lot ingen tvil komme
i mellom oss. Han var en venn.
- Skal jeg reise bort noen dager, synes du? hvisket jeg.
- Skal jeg kanskje til og med unne meg en flybillett opp til han som for mange år
siden lærte meg at man kunne spørre firfisler om råd når noe var vanskelig? Skal jeg
rett og slett pakke sekken og reise opp til Baba Panda i Chandrabhaga?

Han blunket faktisk. Jeg har aldri stått ansikt til ansikt og hatt øyekontakt med en
firfisle. Men han fislet ikke unna - han blunket en gang til og klukket: ok ok ok ok ok!

Det var som om vakuumet sprakk akkurat da. Tåken lettet.
Verden hadde mennesker og lyder og varmegrader igjen.
Det minnet meg sårt om hvor viktig det er å kunne be om hjelp.

mars 26, 2008

hvis du må velge -

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 5:48 pm

Jeg husker broren min pleide å leke en lek som handlet om å velge mellom to onder.
- Vil du bli festet til taket i en krok etter tennene eller bli dratt fire kilometer
etter en traktor i et tau på en grusvei?
Absurd ja - absolutt. Det pågikk i flere år at jeg ble stilt overfor sånne dilemmaer,
som jeg egentlig ikke helt skjønte poenget med.
- Vil du steke i ditt eget fett eller drukne i din egen galle?

Nå er det min tur - så denne går til lillebror?

indiskgalskap.jpeg drrrtypoonjabi21.jpeg

mars 22, 2008

Påskekrim

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 5:11 am

Det er en mørk og stormfull natt… en fullmånenatt.
Det er litt usikkert om det er natt eller dag faktisk - men lyden av verden
er urovekkende. Og lyset trenger ikke gjennom skymassivet som tynger timen.
Regnet hamrer mot overflaten av byen som bare for noen dager siden badet i
søt sol og flerogtredve pluss. En kjølig vind skylder gjennom rommet i det
gardinene flerrer til side og himmelen lyses opp av ild fra det innerste indre.
Store sorte fugler skjærer gjennom den tykke luften og etterlater seg et tomrom av frykt.
- Det er gudenes vrede, hvisker en liten inder og løper i dekning
for neste slag mot bakken - eller mot oss?

regnerja.jpg 

Huset er i unntakstilstand. Dagene går i ett. Husverten ligger på
sykehus etter et hjerneslag. Fullmånefesten er avlyst. Strømmen
brytes. Butikker stenges. Posten kommer ikke frem. Fuglene hyler
i et skingrende slags rekviem, og trærne ligger langflate i det
påsken er et faktum i hinduland.

regnermer.jpg  

Det var en mørk og stormfull natt. Men jeg tviler på et det kommer
en morder ut av skapet. Det er jo bare vann og vær tross alt.
Men folk dør av det her. Og det setter hele studentpåsketilværelsen
litt i et dunkelt perspektiv. Spesielt når fullmånen er borte.
- Gudene blir alltid blide igjen og det måne bak skyene, men det er
egentlig mest trist med den elefanten, sukker den lille inderen og spør
om jeg vil komme bort på en kopp te under paraplyen hans.

skysorg.jpg

mars 19, 2008

Har glemt alt -

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 3:06 pm

Nå har det vært stille i Katrines Rom noen dager - men det betyr slett ikke at det
er stille i India - det betyr heller ikke at det regner lenger faktisk.

Men det betyr kanskje at jeg er blitt litt blasert.Ting gjør ikke like stort inntrykk lenger.
Filmmusikken smeller ikke like hardt i  bakhodet - og mangel på logikk har
nesten blitt en vane. Tenker ikke lenger så mye over at bussen vi kjører til skolen knirker,
at firfislene klukker i taket og at varmegradene slar krøll på seg før lunsj.

Har faktisk glemt havregrøt til frokost, grovt brød med Jarlsberg på og smakfull kaffe fra den supre
kaffemaksinen. Har gjemt bort alle minnene om 37 bussen, om Aftenposten, den store deilige rød
sofaen, om kjølige, friske netter og klare morgener som river i kinnene. Tenker aldri på å rusle over
Grønland eller på St hanshaugen. Har rett og slett blokkert hvor veldig veldig hyggelig det er å gå på
teater, rusle over Grunerløkka og møte en venninne på kafé. Tenker aldri på fuglene som knakker på
kjøkkenvinduet og toget som ruller forbi. Savner aldri kvelder med god film på den digre tv’en eller
kjæresten min som kommer med verdens største blomsterbukett bare fordi det er fredag.
Nei, jeg har rett og slett glemt alt sammen.

Blasert, arrogant og opphetet av det som begynner å likne på en indisk sommer
- ønsker jeg alle dere jeg har glemt der  hjemme i landet jeg har fortrengt en RIKTIG GOD PÅSKE.
Tro ikke et sekund at jeg kommer til å savne påskekrim eller Viggo Valles labyrinter
- ei heller store deilige appelsiner, lange turer på fjellet med termos i sekken
eller en god klem fra noen jeg bryr meg om.
Neida neida - nå skal jeg rusle rundt hjørnet der det stinker India og spise masala dosa helt alene -
masaladosa.jpg

mars 13, 2008

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 2:47 pm

Søker medfølelse nå -klikk for symboler for frustrasjon

skalikkeregneher.jpg   

Jeg liker egentlig ikke å snakke om været. Været er en av de mange tingene
som jeg aldri får gjort noe med. Uansett. Men mens jeg stort sett har tro på at
det å snakke og sette ord på ting - er løsningen på mye - så gjelder ikke det været.

Hjemme i rare lille Norge - så er det ingen som sier ”det skal ikke regne nå” - for det
regner sommer som vinter og vår. Men i India har været en helt annet mening. Det
skal ikke regne i mars. Monsunen kommer ikke før om et par måneder.

Det plasker. Det renner. Det flyter. Sandaler smuldrer opp og fuktigheten tetter igjen
porene og legger igjen et belegg på kroppen. Strømmen ryker og butikkene stenger.
“Det skal ikke regne nå!”

- Jeg er ikke Gud, så jeg får ikke gjort så mye med det, smiler dørvakten som har nattevakt
under en dryppende takrenne.
Tenk at jeg skulle få bruk for den ulljakka som har ligget nederst i sekken siden jeg
ruslet til Flytoget likevel -

mars 11, 2008

Stemmen

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 12:12 pm

Hvis dagen hadde en stemme - så tror jeg han ville stille skreket;
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg rister sånn! Jeg forstår ikke hvorfor timene
mine presses sammen til en masse av stemninger og tyter ut av ørene mine.

Men kanskje vet han hvorfor - kanskje er det bare meg som undrer - rett og slett
bare fordi jeg kun er en liten prikk på dagens netthinne.

I så fall skulle jeg ønske at dagen kunne reise seg opp bak en talerstol og tale til sitt folk.
Jeg skulle ønske han kunne peke og forklare pedagigisk om sin anatomi - med
tydelige termer forklart hvorfor han rister sånn.

_dsc2736.jpg  _dsc2731.jpg _dsc2762.jpg _dsc2636.jpg 

Hvis dagen hadde evnen til å uttrykke ord - så er jeg sikker på at han kunne
forklart meg litt av logikken. Jeg kunne flittig tatt notater og tegnet piler og
modeller og kanskje regnet meg frem til et minste felles multiplum av mening.

geita _dsc2635.jpg _dsc2863.jpg _dsc2836.jpg 

Hvis dagen hadde en røst - skulle jeg bedt ham om å synge. Jeg skulle bedt ham
om å jalle ut en nasjonalistisk hymne om de enkle ting - som kunne få meg til å slutte å
produsere spørsmål - og bare akspeptere dagen som en eneste sannhet.

_dsc2783.jpg _dsc2740.jpg _dsc2806.jpg _dsc2811.jpg 

Hvis dagen hadde en stemme - så skulle jeg bedt ham å være litt stille
- bare så jeg fikk ro til å tenke.

mars 10, 2008

Med hjertet i ganen

Arkivert under: Katrine reiser igjen — katrine @ 1:31 pm

Etter endt skoledag - i sedvanlig labert tempo fyller bussen seg - og vi skal hjem.
Vi skal svinge rundt palmene og dundre inn i mot byen mens bollywoodmusikken
tyter inn i hjernen gjennom varmegrader og sprengte høytalere.
- Er ikke dette en ekstra lang buss, en annen enn dem som vanligvis frekventerer
strekningen mellom studiesenteret i palmelunden?
- Det er varmt! Kjør!

Sjåføren gestikulerer og rister på hodet  - men hopper inn i forsetet og ruser motoren
løs fra det fuktige vakuumet. Bussen sneier en palme, og en til - men i det den skal vrikke
seg unna den tredje tar vipper vi mot vannet som befinner seg omtrent 40 centimeter fra høyre
forhjul. Dunk. Hyl. Skrik. 20 mennesker kaster seg over på motsatt side i bussen. Men da skal
sjåføren løs fra leira - og dunker gassen i ned igjen.

Det er et øyeblikk litt som på film - bortsett fra at vi er ikke i ferd med å vippe utfor et stup -
bare millimeter fra å velte i en gjørmete innsjø - men likevel - dagens adrenalinanfall -

Vi får revet opp døren og klatrer ut av bussen som står strandet  - og der står den kanskje ennå

Min største frustrasjon var imidlertid at jeg ikke hadde med meg kamera.

busskrise.gif

Neste Side »

Blogg på WordPress.com.