Vi kaller det ferie.
Siste dag på jobb. En epoke som er over – og følelsen av at foran ligger bare åpne dører.
Det er varmt i hovedstaden. Og i det jeg svetter meg over Grønland, vurderer jeg et lite
øyeblikk om morgendagen faktisk er galskap.
Vi setter oss på flyet til en indisk sommer. Foran oss ligger tre og en halv uke indisk
monsoon. Og vi gjør det helt frivillig.
Jeg er villig til å betale hva det koster, men er det på salg er jeg interessert i
alt av tips og råd.
Jeg kan ikke reise særlig langt, for tiden min er knapp, så jeg setter pris på om
det kan leveres på døra. Helst mellom klokka kvart på ti og kvart over ti om kvelden,
for det er da jeg er hjemme og ikke planlegger noe annet.
Fint om pakken ikke er så stor, for jeg har ikke plass til så mye mer. Utmerket hvis
produktet ikke veier noe særlig. Vanning, mating, stryking eller annet vedlikehold
er uaktuelt. Produktet må for all del være fritt for brukermanualer og / eller
installasjonsveiledninger.
Jeg forutsetter en synlig start-knapp og null drivstoffsutgifter. Leveringstid,
dokumentasjon eller annet papirarbeid kommer ikke på tale. Det viktigste er
imidlertid at produktet er meg i hende umiddelbart.
Noen som kan hjelpe?
I gata der jeg bor ligger den mange hus i ulike farger. De er rosa, røde, gule, grønne og grå.
Felles for dem alle er at de er fra århundreskifte en gang. Men på innsiden av dem utspiller
det seg hundrevis av ulike historier hver eneste dag. Og slik er det jo i de fleste gater.
Klokka var fire minutter på seks i morges da jeg ruslet ned gaten. En sliten mann hadde
sovnet på en benk. Ellers var det helt stille. Så hørte jeg fnising bak meg. Som fra småjenter
i en skolegård. Jeg kikket meg over skulderen og så to damer med hver sin bukett med
syriner i store never. Den ene var minst halvannet hode høyere enn meg. Den andre minst
halvannen gang bredere enn meg. Men latteren deres var spinkel og nervøs.
De satt seg ned tvers over gaten for det rosa huset. De hvilte kroppene sine mot bygårdens
gesims. Og de ventet. Det rosa huset skiller seg litt ut fra resten av gaten. Men bare litt.
Det har nemlig en gitterlignende port. Med lås. Som åpnes klokka seks hver morgen.
Jeg ruslet ned gaten og rundt hjørnet. Men jeg kunne ikke la være å snu meg rundt for å kikke
da jeg hørte lyden fra porten. Ut kom to karer. Den ene en snauklipt brande i nystrøket rød skjorte.
Den andre stutt i hvit t-skjorte. Det var en vårdag og en solskinnstund og Norge i rødt og hvitt
og blått. Det var fuglekvitter og rødmussede kinn. Det var omfavnelser og utdelinger fra
syriner fra en ukjent hage. Det var et lite øyeblikk der historiene i gaten der jeg bor kom ut fra
murene og blottla seg selv i sollyset.
Jeg tenker ikke så ofte på at det soner skjebner i det rosa huset i gata der jeg bor.
Gratulerer med dagen. Jeg starter sånn, for da kanskje du tilgir meg.
Det er 1. mai, og jeg vet at om du fremdeles hadde levd, så hadde sikkert jeg også
gått i tog i dag. Jeg gjorde ikke det. Men jeg sendte deg en stor hilsen. Jeg har ikke
flaggstang der jeg bor nå, morfar, så jeg fikk ikke heist flagget i morges. Men så ble
det jo heller ikke så mye styr med å få det ned før mørkets frembrudd.
Jeg har verken stått på barikader eller bært faner, men jeg har stått på marked -
og kjære morfar, jeg håper ikke du skjærer grimaser nå – for jeg har faktisk jobbet idag.
Men det er gøy da! Det er fantastisk gøy. Det trodde du kanskje ikke om den lille lyse
jenta fra Grefsen, at hun skulle stå på Grunerløkka ikledd fargerike gevanter sammen med
sin ektemann og selge pashmina fra Kashmir…
Du ville kanskje kalt det “luksusvarer” eller unødvendig tull. Men vet du morfar, vi har
de vakreste, mykeste, deiligste – reneste kunstverk av noen varer. Og jeg er sikker på at selv
en arbeider som deg ville satt pris på kashmirsk kvalitet.
Så det driver altså vi med 1 mai helgen. Mannen min og jeg. Og vi elsker det.
Det handler om å legge bena høyt sent på kvelden og vite nå har jeg stått på
disse føttene i over tolv timer. Det handler om å rigge telt og bord og varer
for å skape et lite univers der vi kan vise frem hva vi har hatt med oss hjem
fra Himalaya.
Det slår meg at det egentlig er ganske sært. Mens andre sover lenge i helgene,
spiser egg og bacon og leser Magasinet. Eller går tur og ser våren sprette ut av
knoppene på trærne. Jeg bærer. Og smiler. Det er det torgkoner gjør.
De sjauer og smiler.
Ikke blir vi rike, men det er fantastisk gøy. Torgkonelivet handler nemlig også om
å møte mennesker. Hundrevis av mennesker som er på herfra til dit og som tilfeldigvis
velger å stoppe opp for å kikke. Og prate. Og spørre. Og diskutere. Politikk. Mange er
mest opptatt av seg selv – andre vil reise, skal reise eller drømmer om å reise.
Men felles for veldig mange er spørsmålet; hvor er dere å treffe ellers? Og da har ikke
jeg noe annet svar enn “på Katrines Rom” – så til alle dere som ble geleidet hit fra
Bogstadveien i går: Kikk på menyen til høyre.
Vi sees på marked!
Jeg har ekstremt lite peiling på tak.
Jeg har aldri reflektert noe særlig over hva som er på toppen av huset – annet enn takstein altså.
Jeg har egentlig aldri kjent en blikkenslager. Helt til jeg nå så sårt trengte en. Ikke fordi det var noe
galt med taket på gården, men fordi min nye hobby og besettelse har med trykksverte og kobberplater
å gjøre. Og mittt behov for 1 mm tykke kobberplater skulle altså sette meg i kontakt med en tidligere
helt ukjent gruppe mennesker. Blikkenslagere.
Jeg brukte først Google. Deretter Gule Sider. Og så fant jeg en rekke helt like websider som presenterte
blikkenslageres kjerneområde. Nemlig tak. Jeg så bilder av tak fra alle vinkler og plukket opp et par
e-postadresser av typen kontakt@ eller info@.
Og så sendte jeg av sted noen forespørsler. Det gikk noen dager. Jeg hørte ingenting.
Og etter en liten uke fant jeg også et telefonnummer til en utvalgt blikkmann i Gamlebyen.
- Hei, jeg er ute å kjører nå – men ring Hansen. Vi snakket om deg rundt morgenkaffen idag
- det var deg som hadde sendt en sånn e-post?
Ja, det var meg ja. Jeg ringte Hansen. Han kunne skaffe meg alt jeg trengte. Kappe kunne han også
- hvis jeg bare sendte en bestilling på fax. – Er det greit at jeg sender det på mail? Spurte jeg og tenkte at
de hadde jo tross alt lest den første, selv om ingen visste at det er vanlig å svare på mail også.
- E-post ja…, ja – du kan sende den til Geir.
I dag har jeg besøkt min blikkgutta på verkstedet. I kjeledresser mellom svære maskiner sto et halvt
dusin av den arten jeg har hatt mangelfulle kunnskaper om.
- Jeg skulle hente noen kobberplater?
- Åja, det er deg ja, snakk med 20-prosenten.
- 20- prosenten?
- Ja, han i grønt.
Jeg beveger meg inn i lokalet. Dette er ukjent terreng. Gutta smiler og peker. På en benk lå vakkert
ferdig kappede kobberplater.
- Dem er til deg. Det er deg med mæilen, ikke sant?
Jeg har ikke lært så mye om tak. Men jeg har oppdaget at for noen er e-post er et fremmedelement
i hverdagen, på samme måte som taktekking er det for meg.
Og bussjåføren var norsk. En sånn koselig en som ruller tidlig inn på rampe
20 slik at vi som er litt tidlig ute ikke skal fryse.
Det er hele åtte minutter til bussen skal kjøre da sinte-damen og jeg ser bussen komme
rullende. Ingen av oss har ennå posisjonert oss på de faste plassene. Hun ser ikke meg.
Hun ser ingenting annet enn bussen. Pelsluen gjør et hopp over vintergrå bekymringsrynker
i hun gjør det jeg ikke trodde damer av hennes dimensjoner var i stand til.
Hun løper. Hun bykser. Hun kaver seg forbi pølsekiosken og VGs forsider. Hun overser lukten
av rosinboller klokken sju om morgenen. Det utspiller seg et minutt av sann underholdning i
det hun sju minutter før avgangstid kaster seg inn i den offentlige bussen som om hun var i
ferd med å miste sitt eneste barn. Og så mister hun pelshatten.
Bussen er fylles opp. Hun fikk setet sitt. Det fikk jeg også.
Hun har tatt av seg den store hatten nå. Den store pelshatten som har tronet på toppen av
hennes trinne kropp gjennom vinteren, er kanskje pakket bort – men det er ikke instinktet hennes.
Jaktinstinktet som jeg har studert gjennom vinteren er inntakt.
Klokken er 07.03. Det er en hvilken som helst morgen på Oslo Bussterminal. Bussen skal i følge
rutetabellen forlate rampen om tre minutter. Men kvinnen med hatten har stått her helt siden forrige
buss trillet ut for ti minutter siden. Hun vet nøyaktig hvor bussen skal stanse om få minutter.
Hun kikker seg til venstre over skulderen – og til høyre over den store vesken.
Hun kartlegger åstedet for andre morgenfugler på vei til jobb.
Hun vet at bussen blir full allerede før den er på vei mot Kongens gate. Hun vet at alt det handler om
disse morgenminuttene er å stå på rett sted når bussen stopper – for dronningen av bussen har nemlig
fast plass; det halvannen store setet først i bussen med samme utsikt som bussjåføren.
Fire av fem morgener har Dronningen fått det slik hun vil. Men når vår faste sjåfør som hører fransk
radio på vei ut av byen, er byttet ut med en nordmann – har det hendt at Fruen har blitt nødt til å improvisere.
Bussen har stoppet to meter skjevt i forhold til hennes posisjonering – eller den forrige bussen har vært
forsinket slik at hun har ankommet en allerede full buss. Da har hun skjelt og smelt eller kastet hatten sin på
et ledig sete i desperat jakt på morgenstunden.
I dag var pelshatten borte. Vi går en vår i møte – og etter en lang vinter på samme buss forsøkte jeg meg
på et aldri så lite nikk. Hun stirret hardt på meg. Jeg fikk ikke en gang et halvhjertet nikk tilbake – og det var
da jeg oppdaget mitt eget mønster. Jeg er hennes argeste motstander i morgenjakten.
Og i et øyeblikks flau selvinnsikt speilet jeg meg i bussens reflekser. Uten pelshatten er vi ganske like
– den sinte damen og jeg. Det er bare det at mitt sete er rett bak sjåføren.
sa hun.
Hun var 23. Navnet hennes var pakistansk og huden perfekt.
Han hadde store sminkede øyne og lo høyt. Det vi hadde sammen på
bakrommet omtalte hun som girlpower. Hun så meg dypt inn i øynene da jeg
fortalte henne at jeg jobbet med tekst og web og sånn.
- Si meg, skriver du gossip eller? Da blir jeg nesten litt redd.
Jeg avkreftet dette momentant. Men hun trodde meg ikke. Hun kastet på det
mørke håret og spurte hva jeg syntes om bokstavene hun prosjekterte på veggen.
Alt jeg så var en endeløs tåkeheim. Hun sperret opp de sine grønne øyne og kikket
inn i mine blå.
- Si meg, du bruker vel øyedråper?
Hun var optiker. Og hennes konklusjon var at jeg hadde pingviner på øynene.
- Det er ikke farlig. Bare innmari stygt. Og så er du sinnsykt nærsynt…
Ja… Jeg endte opp med en bestilling av traktorbriller…
- Vet du hvor dette er? Jeg tror jeg har gått meg bort. Vet du om et verksted i nærheten?
Hun viser meg et kart med piler og bygninger på Helsfyr.
Damen som stopper meg på fyrstikktorget snakker høyt. Hun snakker mye. Det gjør voksne
damer som har meldt seg kunstkurs en helg i februar. De er hobbykunstnere, ergoterapauter
og kunstskolelærere. De er selvsikre, fargerike og uten synlige hemninger.
Jeg har alltid sett litt skjevt på sånne damer. Først og fremst fordi de minner meg om Karin,
en formingslærer jeg aldri likte – først og fremst fordi min sannhet om meg selv var like klar
som snøen er hvit akkurat nå: Jeg kan ikke tegne. Jeg liker ikke forming.
Vi kaver oss gjennom snøen. Jeg og damen. Vi skal samme sted.
Dette var på fredag. Og nå lurer jeg på hva som egentlig har skjedd. Jeg har trykksverte på
fingrene og sitter lørdag kveld – og ja, tegner.
150 poeng til VårHerre. Jeg har snakket med ham tre ganger.
Med mannen i Florida altså.
Samtalene har vært svingstenger i den ellers så hengslete dagen som har snodd
seg selv gjennom dagens løype av samtaler, handlinger og oppgaver. Og i det dagen
er i ferd med å opphøre – oppløse sin dato og sin blotte eksistens – går det opp for meg
at denne dagen aldri noen gang skal oppleves igjen. At samtaler med min mann om
sukker til frokost og fete amerikanere i Florida, nå kun er fragmenter av en virkelighet
som var denne dagen. Og at halvtimen på bussen som jeg alt har glemt, aldri kan gjenvinnes.
Det går opp for meg at svingstenger og samtaler og sushi og Pepsi Max kun er en del av et
evig kretsløp – like relevant som såpebobler i motvind.
Det er 20 minutter siden jeg kom hjem. Det er snart midnatt, og dette plutselige anfall
av ur-eksistensielle betraktninger rundt døgn og væren, forstår jeg er en direkte konsekvens.
En voksende spire ut av hjernen et sted som et resultat av litt over den dagligdagse intellektuell
stimuli. Kvelden på Nasjonalteatret med Tor Ulven Helt vanlige dag i helvete fikk meg til å innse
at skrekken jeg føler når jeg kjenner ujevnhetene i hodebunnen og det kulete fremspringet bak øret
og innser at dette er meg selv – ikke nødvendigvis betyr at jeg er innestengt på livstid. Tvert om.
Ordene fra scenen tryllet bort dagen som var – og om det jeg sitter igjen med kun er bruddstykker
av glemte øyeblikk, så gjør ikke det noe. Om hele dagen i dag aldri kommer igjen, og Ulvens ord
ikke en gang kommer til å dukke opp i fåreklær – så vet jeg at absurd kaos overlever jeg. Helt sikkert.
For i klumpen bak øret på kraniet råtner opp en dag – om alle ord blir glemt, så er i alle fall
dette øyeblikks svulstige ordutgytelser lagret et sted i cyberspace. Til ingen nytte kanskje.
Men det gjør ikke noe det heller.
Jeg savner fremdeles Harry. Men begynner å innse at han ikke kommer tilbake.
At han rett og slett reiste den dagen, og slett ikke rusler opp og ned Grønlandsleiret
mer. Men jeg har verdens mest omtenksomme mann. For at jeg skulle komme meg
etter bruddet med Harry Hole, introduserte han meg for en ny mann i uniform.
Gunnar Barbarotti har nå flyttet inn i livet mitt, men han kan ikke måle seg med Harry
verken når det gjelder sjarme, galskap eller evne til å få meg til å kjenne meg igjen.
Likevel begynner jeg å kjenner en gryende fascinasjon. Spesielt liker jeg hans forhold til
Gud. Barborotti kjøpslår med VårHerre for at han skal kunne bevise sin eksistens. Gud får
poeng opp og ned på en eksistensskala ettersom han glimter til med bevis på tilstedeværelse.
Mitt forhold til høyere makter er egentlig helt ukompmplisert. Jeg har en gud i gangen og
en hel haug av dem med meg i hverdagen. Jeg er ganske enkelt helt overbevist om at vi
mennesker er alt for begrensede til å stå bak alt det jeg ikke forstår. Jeg er åpen for det meste,
og har ingen problemer med å se åndelige vink i et smil fra en bussjåfør. Og kanskje er det derfor
jeg liker kriminalbetjentens humoristiske forhold til sin skaper.
Så jeg ar en Barbarotti på en mandag: Til VårHerre. Hvis det er slik at du har lyst til å bevise
din eksisitens litt ekstra en trist januarmandag, så kan du gjøre det ved å la mannen min lande
pent i Florida. Ikke la Donald lære ham å bade uten badebukse. Og sørg for at han ikke ender opp
på samme golfbane som Suzanne Pettersen. Det er ti poeng til deg hvis han ringer meg i morgen
tidlig og jeg har sovet godt for første gang alene i mitt eget hjem. For selv om jeg savner Harry,
så savner jeg mannen min mer. På forhånd takk. Katrine
Jeg fikk en e-post i dag morges. Jeg får det av og til. Kloke ord sagt av mer eller mindre
kloke mennesker ment for å vekke en tanke, en refleksjon eller en erkjennelse. I dag sto det:
“Go with the flow. Let go of fear and your need to control. Let it slip away, as you dive into
the river of the present moment, the river of your life. Stop trying to force the direction.
Try not to swim against the current, unless it is necessary for your survival. If you’ve been
clinging to a branch at the riverside, let go.
Hvorfor fikk jeg den akkurat i dag? Hvilken av gudene er det som står bak dette Internettet
av meninger og som styrer et budskap rett inn i livet mitt for å få meg til å gi slipp på det jeg
over hodet ikke er i stand til å kontrollere? Det var som om Ganesha i gangen smilte av meg
da jeg ristet gårsdagens frustrasjoner av skuldrene og gikk inn på kjøkkenet for å lage kaffe.
Og så vinner håndballgutta. Og så er det meldt bedre vær. Og så ønsker jeg mannen min god
tur til USA og så sier vi ironisk og halvveis nedover elva inn i en ny uke : Oro Jaska Beana.
混沌，謊言和混亂再次-厭倦了一切-是這麼生氣
真的愛我的丈夫，但我沒有lblir這麼生氣的原因-和公正感到孤獨，即使我知道我有這麼多我身邊
內。沒有人希望自己的孩子生病 伊斯蘭教，屬於所有的宗教中和無政府狀態，將留待
אבל אני באמת מאוד מחבב אותו
Ikke mer å si om denne dagen gitt -
Det er lørdag formiddag. Og kaffebaren lukter vintervåte jakker og nybrent kaffe.
- Dobbel latte med soya.
- Cortado med lettmelk og en speltmuffin.
- Lager dere bringebærsmoothie?
Det er kø. Og lokalet er fylt til siste barkrakk.
Mellom bordbena og sølepyttene fra våte støvler ruller en liten jente.
Hun kniper øyene igjen og myser mot solen, eller lysstoffrøret i taket.
Hun hikster i latter og svømmer på de mørke flisene mellom bena våre i
det min venninne og jeg får servert vår varme drikke.
- Er det ikke vått og kaldt da? spør jeg fra min dumme voksne synsvinkel
med hodet hevet 164 centimeter over gulvflisene.
Jenta triller en latter jeg har fortrengt.
- Det spiller ingen rolle så lenge vi vasker hendene før vi spiser,
sier moren rolig og lar jenta fortsette i sitt rullende velbehag mellom
fremmede støvletter.
Tenk, det spiller ingen rolle så lenge vi vasker hendene våre før vi spiser!
Jeg kikker bort på min venninne; skal vi prøve?
- Jeg har tenkt å reise bort. Jeg kommer ikke tilbake.
Det var Harrys siste ord. Nå er han borte.
I løpet av noen få måneder har jeg blitt kjent med Harrys univers.
Jeg har tidvis skammet meg når jeg har latt mannen min sitte i sofaen
og stille krøpet til sengs med Harry. Men samlivet med Harry har vært
fint. Først og fremst fordi jeg aldri sluttet å tro på ham. Jeg har kjent hans
nederlag, følt hans frustrasjoner og stolt visst innerst inne at han alltid
løser gåtene, at han alltid kommer til overflaten igjen og rusler mot
Sofies gate når alt er over.
Nå er selv snømannen historie. Han sitter inne for alltid. Gjennom julen
har jeg sett etter snømenn i nabolaget og egentlig ikke stolt på noen. Nå
er han innelåst med sin hudsykdom som langsomt skal krympe ham
sammen og ta livet av ham i en lukket celle. Galskap var det. Ren galskap.
Og jeg som aldri har vært opptatt av krim.
Jeg kikker på det siste kapitellet på lydboken. Hører det en gang til, bare for
å høre ham si “jeg skal reise bort. Og jeg kommer ikke tilbake”. Harry da!
Stua er tom. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle rusle ned mot Grønland,
bare for å se om han sitter og røyker på de store steinene foran Oslo politikammer.
Men jeg vet at han har reist. Og at Jo Nesbø ikke har noen planer om at han
skal komme hjem igjen. Det kjennes tomt. Men våre heftige måneder sammen
er over. Jeg var med ham til Thailand, til Australia, svippturer til Bergen og på
utallige vandringer nattestid i Oslos gater.
Takk Harry. Takk for nå.
Han ble full i år også.
- NÅ er det hyggelig her. Stearinlys i alle staker. Nye gardiner og
engler som daler ned bak hver en dør .. sukk…
Jeg skal reise bort i andre juledag. Så nå ligger to dager foran oss
med jul. Og vi skal bort både julaften og første juledag.
Likevel så skjedde det.
Jeg prøvde å vri meg ut av tradisjonstrøya. Jeg prøvde hardt å stå imot
32 år med tradisjoner og “det skal jo være sånn til jul”. Jeg sa at “i år lar
vi alt være. Vi skal jo tross alt reise bort…”
Men så hoppet nissen frem. Den som blir med på lasset
hvor enn du flytter. “- Hei, det er jo jul – hjemmet ditt kan
ikke se ut som det er en vanlig onsdag i mars. “
Og så ga jeg etter. Nå skinner leiligheten. Om ikke annet så for
nissen som blir igjen når vi reiser til Italia – og for Sir Toby, Admiral
von Schneider, Mister Pomeroy og Mister Winterbottom.
Same procedure as every year
- Det venter en pakke på deg på Storo. Vil du hente den selv? Den veier over hundre kilo.
Beskjeden kom fra en norsk kvinne. Og jeg visste med en gang at hun ikke visste.
Men jeg visste at han var kommet. Jeg visste at sist jeg klappet ham på hodet sto jeg i
New Delhi og ønsket ham god reise.
Spikret igjen i en trekasse fylt med plast og papp og papir, lå han med hodet ned.
Det så ut som han sov. Nå står han oppreist i gangen og stråler av sin visdom.
Ganesha har kommet til Gamlebyen.
Ganesha er sønn av Shiva og Parvati. Han ble født da Shiva ikke var hjemme.
Det var ikke snakk om pappa-permisjon den gangen.
Da Shiva kom hjem, var Ganesha en liten gutt, og han kjente ikke igjen faren sin. Derfor
ville han ikke slippe Shiva inn. Shiva kappet hodet av Ganesha. Parvati fortalte Shiva at
Ganesha var sønnen deres, og Shiva lovte å lete etter et nytt hode til gutten. Men Parvati
hadde ett krav: Shiva måtte love å ikke ta hode fra et barn som hadde en mor som
kunne komme til å sørge over en hodeløs sønn slik hun hadde gjort. Shiva vandret lenge.
En dag kom han over en elefantunge som lå ved sin døde mor. Shiva tok dermed elefantungens
hode. Han hadde jo ikke lenger en mor som kunne sørge. Derfor har Ganesha elefanthode.
I dag rir Ganesha på en mus som heter Mushika som symboliserer at ingen hindringer er
uoverkommelige. Ganesha er guden som makter alle hindringer, og det er helt vanlig å be
til ham når noe synes uoversiktlig; Ganesha Aum Shri Ganeshaya Namah.
Jeg vet en hel del om influensa. Den har bitt meg i nakken og slått meg hardt i hodet to ganger
denne høsten. Det jeg trenger for å bli frisk er varme, ro, honning, hostesaft og litt omsorg fra
noen som bryr seg. Det var ingen som ga meg en dose snørr for å bli frisk.
Jeg kjenner flere som har hatt kreft. Jeg vet at de ikke får flere kreftsvulster operert inn for å bli
friske. Jeg vet at det er høyt utdannede eksperter på området som går sammen om den beste
løsningen for det enkelte tilfellet.
Jeg har sett folk dø av underernæring i u-land. Og det de trenger i tillegg til mer mat og rett kost,
er oppmerksomhet. Oppmerksomhet nok slik at verden trår til for å hjelpe.
Får du diabetes, så mates du ikke med sjokoladekake. Har du hull i tanna, så får du ikke sukkertøy på
blå resept. Blir du bitt av en slange, får du motgift. Ikke mer gift. Angripes du av et smertefullt tropevirus
fra et land med et rart navn, legges du kanskje i isolat, men du sendes ikke tilbake til Afrika.
Fellestrekket ved alle sykdommer vi mennesker pådrar oss, er at vi trenger oppmerksomhet. Omsorg og
medisin hvis det er nødvendig. Og i mange tilfeller en ny retning i livet; en endret livsførsel for å tilpasse oss
livet etter sykdommen og unngå å bli syke på nytt. De fleste av oss trenger hjelp til dette. Ofte fra noen som har
gått den samme veien før oss. Men det er ingen som kaster oss på dør, stuer oss bort og spytter oss i ansiktet med
”vi gir deg litt mer av sykdommen din, slik at du ikke er til bry, og så kan du dø stille med minst mulig søl”.
Bjarne, hva er det som er så annerledes med rusavhengighet?
- Jeg ringer fra voldsavsnittet. Her jobber vi med drap, drapsforsøk og grov vold.
Vår hovedregel er at vi alltid snur hver eneste stein. Vi vil gjerne ha deg inn til et avhør.
Din beskrivelse av hendelsesforløpet kan være avgjørende for straffeutmålingen.
Dagen etter rusler jeg opp bakken til Grønland politistasjon. Jeg får en lapp på jakka
der det står at jeg er på besøk. Jeg kikker meg om etter Harry. Han er ikke å se noe sted.
Fire menn i vanlige klær stikker politiskiltene i brystlommene på vinterjakkene sine og
forsvinner ut i den kalde oslolufta. Spanere? Securitasdamen bak skranken ber meg vente.
Litt etter sitter jeg på kontoret til en etterforsker ved voldsavsnittet. Akkurat passe tøff.
Akkurat passe hyggelig til at jeg føler meg trygg. Der sitter vi i to og en halv time. Med
en båndopptaker som stille registrerer samtalen vår.
- Hvordan holdt han kniven? Kan du vise meg, sier etterforskeren og ser etter en gjenstand
som skal spille knivens rolle i det vi rekonstruerer hele episoden som skjedde i Brugata.
Vi drikker kaffe av gjennomsiktige plastkrus. Jeg kikker opp på bokhylla hans. Permer på
permer. Ingen espressomaskin. Knirker stolen hans? Det banker på døren. En trønder kommer
inn. Halvorsen? Et bilde av en kvinne henger på oppslagstavlen. Ellen? Sørger han fremdeles over
Ellen som var så glad i småfugl? Jeg rister på hodet og viser hvordan den syke mannen med de
dype øynene holdt kniven og hogg.
Etterforskeren takket for at jeg kom. Jeg har nesten lyst til å spørre om han har funnet ut hvor
den siktede som nå sitter bak lukkede dører på Dikemark, fikk kniven fra. Om han har sjekket
sine nærmeste medarbeidere. Om en av førstebetjentene kjører rød sportspill og digger Prince.
Men jeg lar det være.
Og så jeg da. Som ikke en gang leser krim. Liksom.
- Jeg går å legger meg med Harry jeg, sier jeg stille og kryper til sengs.
Jeg er hekta på Harry. Det føles litt merkelig, for som jeg har blogget litt om tidligere
så lever jeg med noen sannheter om meg selv som stadig blir utfordret. En av dem er
at jeg leser bøker som ikke alle andre leser. Og jeg leser i alle fall aldri krim. Det er ikke
det at jeg er er kultursnobb av noe slag, men jeg har aldri trodd at jeg trenger den
spenningen. Livet mitt har nok det. Mord har aldri vært min greie.
Helt til jeg fikk Harry servert i et særdeles hendig format. Harry Hole dyttet inn i en digibok.
Jeg er digger digi. Og jeg er hekta på Harry. Nå har jeg vært med ham til Australia og til Thailand.
Jeg har vært med på kjærlighetssorg, fornedrelse, skam og suksess. Jeg er blitt litt glad i Harry.
Og i Møller som støtter Harry uansett hvor sært livet hans er. Jeg er ikke i tvil om at han bør
komme seg på et AA møte, men det er noe ved denne surmulende alkoholikeren som gjør at jeg
forsaker både Aftenposten, NRK og en bedre bok om kjærlighet og politikk i det forrige århundret.
Jeg slår herved et slag for denne lille dingsen med det litt dumme navnet digi. Lydbøker på cd-er
er for styrete. Nedlastbare mp3filer er for flyktige og lite konkret. En digibok er håndfast
mellomformat som gir den fine følelsen det er å finne frem boken og stenge ute det vanlige livet.
Den henter frem den helt unike følelsen det er å bli lest for. Jeg husker plutselig hvordan jeg satt
klistret til barnetimen hver lørdag klokken fem. Og Jo Nesbø må jo være genial når han klarer å
skape en mann som jeg tenker på når jeg rusler forbi politihuset på Grønland og kikker etter på
Kiwi når jeg handler inn helgen.
Så om mannen min må jobbe i kveld også, så har jeg alltid Harry.
Det er ikke sånn at jeg feirer cupfinalen ennå. Det er ikke sånn at Moa og Daniel dyttet
skrivelysten opp i kongepokalen og reiste sin vei. For å være helt ærlig, så synes jeg det var
moro der og da. Det er jo fantastisk å se underhunden reise seg å ydmyke gullkledde
vestkantvalper. Men det var tross bare en fotballkamp. Og jeg er ikke mer enn smittebærer
av engafeber som et resultat av et ekteskap.
At det har vært stille etter seieren har med helt andre ting å gjøre. Det har først og fremst
med hverdag i november å gjøre. Det er som om et lokk la seg på november og tok pusten
fra latteren. Alt ble så alvorlig plutselig. Finanskrise. Økt arbeidsledighet og krig i Kongo.
Brann i USA og gamlehjem i Birkenes. Og bussen frem og tilbake til jobb. De samme
menneskene som leser de samme avisene. Så langt unna og likevel så nærme alt som fester
seg til historien november 08. Den verste november siden 1929. Og bestemor brakk lårhalsen.
Men jeg har det ganske bra jeg. Det er nesten så jeg ikke våger si det høyt. Jeg er glad når
det brenner i peisen og mannen min har med gladioler hjem på en helt vanlig
mandag. Er jeg selvopptatt? Selvgod og egoistisk? Jeg mener ikke det. Jeg er takknemlig for
livet mitt. Og det går ikke an å være takknemlig og selvgod på en gang? Jeg er der når en
venninne trenger en prat, og jeg har sendt penger til barna i Kongo.
Holder det å være medmenneske når verden ser ut som den raser sammen?
Jeg tror kanskje det.
En katastrofe er det først når vi slutter med det.
