Det kjennes som om jeg er nappet ut av
verden med pinsett. Det skjedde i det jeg
hoppet av bussen der veien fra Konark gjør
en sving der bølgene brekker mot stranden
og elven Chandra møter havet.
Det skjedde i det jeg så kokosnøttmannen
fra ni år tilbake selge kokosnøtter
– og solen legge seg som en appelsin på
toppen av fyrtårnet. Det skjedde fiskergutten
kom løpende og curdmannen som hadde
tannverk for den gangen for lenge siden,
smilte med nye tenner og pekte mot ashramet
til Baba Panda. Jeg mistet bakkekontakten
og alle perspektiver på tid da jeg skimtet “paraplyhuset”
mellom palmene og en kropp med masse hvitt
skjegg som løftet to lange armer over hodet
og ropte “Katarina – jeg visste du var på vei – “.
Mama hoppet ut av kjøkkenhulen og
kua løftet hodet mellom banantreet.
I noen timer var resten av verden rett og
slett hvisket ut. De så ut akkurat som de
gjorde for så mange år siden. Vinden surret
rundt i rommet uten vegger og
barnetegningaktige gudebilder malt på
de slitne søylene pakket stunden inn
en fabelaktig stemning. Baba hentet frem
brevene jeg har skrevet og humret mellom
litt færre krøllete tenner enn før.
Datteren i huset var giftet bort, en ny familie
hadde flyttet inn i ashramet – men ellers var alt,
absolutt alt som jeg hadde lagret det langt bak
i hukommelsen – bak alt det som har skjedd
i mitt liv de siste årene.
Duefamilien med rede i taket var blitt
litt større – og kua litt tynnere – men
stranden like paralyserende vakker og hvit,
bølgene like strenge og horisonten like blek.
Fremdeles var det mangel på mat – og toalettet
var den busken man måtte finne i skogholtet
mellom tempelet og veien. Natten var like luftig
der jeg la meg på en matte på gulvet foran alteret.
Jeg holdt fast i følelsen av paradis
– jeg klamret meg fast i illusjonen om at dette
er min hemmelighet – min kunnskap om et sted
på denne jord der ingenting forandrer seg
- min visshet om at her kan jeg alltid komme
tilbake – alltid få en plass på gulvet og en
velsignelse av Shivas mann på jord.
Men det går dessverre ikke an å klamre
seg til illusjoner. Og jeg tror ikke på
hemmeligheter lenger. Chandrabhaga hadde
ikke forandret seg en millimeter. Men det har jeg.
Jeg løper ikke like fort lenger. Jeg har lært
meg å kikke langs veien der jeg går – og min
evne til å se meg selv hindrer meg i selvbedrag.
Jeg så bort på mannen som alltid har hatt en
spesiell plass i mitt hjerte som den kloke,
gamle guruen med visdomsord for alt.
Jeg så hvordan han hostet gjennom røyken.
Jeg så hvordan blikket sløret fjernet seg fra
den verden jeg nå lever i. Hvordan mantraene
jeg trodde var visdom snøvlet seg vekk i en
fjern latter. Han forsvant. Lukten av ganja la
pakket natten min inn i en trist tåke – og jeg
visste at jeg kunne ikke fortsette å være i
Babas paradis. Jeg hører ikke hjemme her lenger.
Han røyker for innsikt og guddommelig inspirasjon.
Min innsikt og min sinnsro kommer ikke
gjennom en pipe. Jeg kan aldri forandre en baba –
jeg kan aldri forandre noen andre mennesker.
Men jeg kan velge hvordan jeg forholder meg til dem.
Jeg var redd for at tsunamien hadde ødelagt
Chandrabhaga. Det hadde den ikke. Men i morges
kom en ny flodbølge rasende. Det reiste seg en vegg
av spørsmål og fråden sto av timen på stranden da jeg
innså at det rett og slett ikke var mulig å finne noen svar.
Det var heller ikke mulig å møtes på halvveien.
Baba må leve sitt liv. Jeg må leve mitt.
Og det er ikke i Chandrabhaga.
Det er ufattelig trist å knuse en drøm.
Det er ubeskrivelig vondt å pakke sekken i selvinnsikt.
Det handler ikke om at jeg ikke kan akseptere en annen
livsform en min egen – det handler om å erkjenne egen
maktesløshet og våge å være ærlig mot meg selv.
Uten chillumpipen mellom oss, var magien borte.
Chandrabhagas rammer er, og vil alltid være, et paradis
som knapt forandres over tid – men innholdet får en annen
melodi når man ikke ønsker å dele Babas rus for Shiva.
Det er kveld i Puri. Bølgene slår mot stranden her også;
i Orissas lille rare tempelby. Varmen har skremt alle
turistene vekk – så byen har et støvet solbleket uttrykk.
Prisene stuper med varmegradene – så jeg har flyttet inn
i toppetasjen på et enkelt strandhotell med egen takterrasse
og utendørs dusj. Jeg har hengt myggnettet mitt over en
dobbeltseng og takknemlig langt innenfor hjertet for det lille
jeg har av komfort; rennende vann, en madrass og friheten
til å velge. Jeg er tett i hodet og sliten langt inn i ryggmargen
- men jeg er rolig.
En kritthvit fet firfirsle med gråblå øyne sitter på veggen
foran meg og klukker. Hva skal jeg spørre ham om i kveld,
nå som jeg har reist så langt for bare å bli forvirret?
- Hvorfor gjør dette egentlig så vondt, er det fordi drømmen
om Chandrabhaga har ligget inne i virkelighetsbildet på et vis
– at en vegg er revet bort på en måte? Eller er det rett og slett
bare en følelse av å ikke bli forstått, ikke høre hjemme,
ikke få ting til å stemme? Er det sånn at paradis kanskje ikke
finnes noe sted på jord, men heller på innsiden i eget landskap?
Er det sånn at sorgen over en tapt fantasi går over og erstattes
med av nye drømmer og at virkelighetsbildet transformerer
seg selv av både gode og vonde opplevelser – at det er en
mening med alt selv om jeg ikke begriper det?
- Ok ok ok ok, svarer firfirslen og forsvinner bak sengen.
I det jeg åpnet datamaskinen min for å skrive, kravlet en
sti av bittesmå gule maur opp mellom tastene på tastaturet.
De var blitt med fra paraplyhuset i Chandrabhaga.
Jeg ristet maskinen og hodet og livet opp ned. Nå er det stille.
Kun lyden av puja fra et av de mange templene.
Men jeg kjenner pusten min. Jeg har plantet meg selv i livet igjen.
Her kjenner jeg ingen,
men det er lenge siden jeg har kjent meg selv så godt.
