og man skal jo aldri le av dødsfall. Det er tross alt tragisk…
Men når en pakistansk embetsmann er på besøk i Delhi og dør av
elektrosjokk fra en hårføner…
Det har i årtier vært elektrisk mellom de to landene – men mannen min
ringte meg fra New Delhi i går, det var 34 +.
Hun sitter på trikken og tviholder på veska. Hun kniper øynene igjen og snakker i mobiltelefonen.
- Du trenger ikke gå rundt å være sinna på meg i all evighet. Er du klar over hvordan du krøller
til livet mitt?
Jeg sitter ved siden av damen med den sinna stemmen. Jeg er også litt trøtt.
På Nasjonalteatret stasjon stormer der inn ti billettkontrollører.
- Jeg kan ikke leve sånn som dette her! Jeg råtner opp innvendig!
Hun er skikkelig sinna nå, på han som mest sannsynlig sitter hjemme i senga.
Så ser hun opp. Men ikke på de fire kontrolllørene som står i ring rundt oss.
Hun skjeler ut av vinduet og rekker dem dem visakortet sitt.
Kontrollørene blir igjen på Nasjonalteatret, og trikken med damen og meg ruller
forbi Nasjonalbiblioteket.
- 700 kroner rett ut av lomma – og det er din skyld!
Hun hveser til mobiltelefonen.
Og det går opp for meg at dagen min har egentlig startet ganske bra. Jeg er bare litt trøtt.
Mannen som står der på trikkeholdeplassen er en tidligere sjef for landet.
Han spiser banan.
Vi går på trikken sammen. Han finner frem et flexikort. Og så setter han seg ned og sender tekstmeldinger.
Mens han, som meg, ser en ettermiddag skli forbi – på valgdagen.
Folk tyter inn og ut på bussen. Mange har vært på jobb. Noen har vært på fylla.
Jeg lurer på om han tenker på at han for noen år siden var sjefen vår.
At han nå er en slags pensjonert konsernsjef som ennå omtales som en periode i norsk historie.
Han tygger tyggegummi.
Og så lurer jeg på hva Jens tenker akkurat nå. Jeg tenker faktisk at det er litt skremmende at alle vi raringer
på trikken skal bestemme om han mister jobben i morgen eller ikke. Jeg tror på demokratiet, for all del,
men når jeg sitter her på trikken og ser på den massen som kalles “velgerne”
- så blir jeg faktisk litt redd.
Men mannen foran meg på trikken, ser ut som om han holder på å sovne.
Kan et offers rett til erstatning og oppreisning vurderes utfra gjerningsmannens
evne til å jobbe og tjene penger?
Hvordan er det mulig?
Skal da en min lønn også bestemmes etter sjefens privatøkonomi? Kan jeg slippe å betale lånet
mitt til banken om jeg har dårlig råd?
Knivdesperadoen fra Brugata er dømt for fem drapsforsøk. Han er dømt til behandling og er nå
i helsevesenets varetekt. Det betyr i praksis at om en lege mener han trenger sosial trening,
så kan han være ute i gata igjen.
Jeg var centimeter fra å få kniven hans i ryggen. En jente ble stukket i nakken. Brugata var forvandlet
til et skrekkscenario i oktober i fjor, og jeg grøsser fremdeles når jeg passerer Den Røde Mølle.
I dag er jeg sint. Jeg håper mannen får behandling. Og jeg er overbevist om at en fengselscelle hadde
gjort ham til en enda sykere mann. Men jeg stoler ikke på st psykiatrien tar skrekken min på alvor,
og jeg fatter ikke at retten kan frikjenne han fra alle erstatningskravene som ble reist.
Jeg er ikke så opptatt av pengene, men synes det er galt at en mann kan drikke selv dritafull,
stikke ned tilfeldige mennesker på gaten og så slippe å ta ansvar.
Han ringte på døren min. Og da jeg åpnet kikket han ned på meg som om jeg
var en bitteliten jente. Han så ut som en litt for stor barne-tv-onkel som ikke
lenger fikk plass i inne i tv-en.
Og helt riktig; han var fra NRK. Jeg holdt på å lage middag, og følte meg mer som
en sliten husmor enn en jente som var alene hjemme for første gang.
Men han tittet altså ned på meg og sa:
- Hei, jeg hører det er lyd inne hos deg. Skal vi kanskje skrive på papirlappen min
at du har en TV?
Han smilte onkelsmilet sitt.
- Jeg har flere tv-er, sa jeg. Skal vi skrive opp alle sammen?
- Du betaler ikke lisens.
Han smilte nå som en litt streng bestefar som hadde tatt meg i å jukse i VriÅtter.
- Jeg er gift. Og mannen min betaler lisens. Holder ikke det?
Han luntet opp til gutten i annen etasje. Han er ikke gift. Og jeg droppet hele
diskusjonen rundt Aleksander Rybak og fotball-VM og alt det der…
Jeg er ikke glad i sykehus. Det er noe skremmende og fryktelig alvorlig med alle ledningene,
de uformelige skjortene og lyden av myke helsesko på laminatgulv.
Men når det gjør så vondt i magen at det svartner for øynene – og smerten fremkaller instinktive
primalskrik som ikke kan temmes rett og slett fordi det gjør så vondt at fasaden slår umiddelbare
sprekker – da ringer jeg legevakten. Jeg gjør faktisk det. Og legen tar prøver. Legen krummer nesen
med gullbrillene og ser to ganger på prøvene. Så sender han meg sporenstreks til sykehus.
Mottakelse. Rullende senger. Hvite frakker og spørsmål om alt fra helgevaner til sengevaner.
En plastlenke rundt håndleddet – og i løpet av skremmende kort tid er jeg forvandlet fra en jente med
vondt i magen til et navn på en journal. Sykepleieren ser ned på meg. Hun er veldig høy.
- Kle av deg, sier hun med et trett smil. Jeg kvier meg litt og registrerer at alt jeg har på meg er en
indisk tunika, et par store bukser og et pashminasjal over skuldrene. Jeg legger identiteten igjen
på en stol og ikler meg den utvaskede sykehusskjorten.
Det eneste som er igjen av meg er to ringer på tærne.
- Så du spiser ikke svin heller du da? Spør sykepleieren i det hun stikker veneflonen inn i åren
på min høyre hånd.
- ?
Jeg har ikke sagt et ord bortsett fra at jeg har vondt i magen.
- Ja, for du er muslim, ikke sant?
Jeg blir sendt fra det ene sykehuset til det andre. Informasjon om mager og prøver blir overlevert
fire leger. En inder fra Texas foretar særdeles ubehagelige undersøkelser. En overlege opplyser
meg om mine manglende anatomikunnskaper. Ikke aner jeg hva som ble journalført i gårsdagens
møte med helsevesenet.
Men magen er litt bedre i dag. Jeg har fått et navn på smertene i alle fall. Men svin? Muslim?
Snakk om å blande kortene for en som har vondt i magen fra før -
Jeg sover dårlig om natten. Jeg vrir meg fra til side til side – og alt jeg ser er stang ut og deres frustrerte blikk.
Jeg ser dere synge høyt for klubben dere elsker. Jeg ser dere reise dere opp og hylle laget jeg leder. Og jeg ser
hvordan dere lider når vi rusler til garderoben og dere mot t-banen.
Kjære store. Kjære små. I natt har jeg ikke sovet et eneste minutt. Jeg får ikke puste. Hver gang øyelokkene mine
glir igjen, vrir det seg et sted i nærheten av lungene. Vevet som pleide å strutte rundt et sunt hjerte, knyter seg
sammen til et nett rundt en iskald stein. Og inne i steinen bor en nisse. Han har sinnatryne og skarpe negler.
Han skraper på strengen som jeg tror kalles samvittigheten. Han henger seg i den som en pendel og vaier fra
side til side mens han skriker ”Maaartin – du er en taaaper! Maaartin – du skuffer alleee!”
Hver søndag ser jeg dere fylle tribunene. Jeg ser dere kle dere i rødt og blått og synge om religion. Jeg ser dere
hylle hver enkelt av oss – og tro at denne gangen skal det snu. Det er dette marerittene mine handler om. Jeg ser
deres åpne sinn, deres urokkelige tro og deres utrettelige evne til igjen og igjen løfte håpet frem – selv når regnet
plasker på Ullevål. Jeg hører unge jenter synge om at de runker og slåss for laget. Jeg ser hvordan dere forakter
bøndene og hater Bergen by. Dere har det jeg ikke makter å bringe frem i laget. Og vi skuffer dere. Jeg er lei meg.
Til alle dere som har kjøpt billetter til Hellas og kampen på torsdag. Jeg tror ikke noe særlig på at vi vinner.
Vi har jo faktisk ikke vunnet en kamp siden tulipanene blomstret på vårparten. Men jeg vet at dere har håpet –
så hvis dere kan dele dette dette med laget, så tar jeg regningen for det chartrede flyet.
Der dere har troen – har jeg nemlig penger. Om dere trenger noen stresslesser eller noen sofaputer til Vestbredden
og Gaza – så bare ring meg. Jeg har gode kontakter i møbelindustrien. Kanskje var det der jeg skulle blitt når
når alt kommer til alt. Jeg var ganske god til å snekre senger nemlig.
Og sånn apropos min bakgrunn. Jeg må innrømme at da jeg vokste opp – i en sofa fra Skeidar – visste jeg ingenting
om dette. Jeg trodde på et liv i en himmelseng. Nå fortjener jeg ikke mer enn en trebenk bakerst på lageret til Bohemen.
Men nå har jeg altså ligget våken i hele natt mellom dunputene mine. Og nissen som hyler fra samvittigheten har
begynt å dikte sanger som han skriker i falsett. Jeg kan ikke annet enn å få det ut:
I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og denger meg.
Det er søndagskveld og jeg tapt igjen så det svei.
Så nå banner de og denger meg og kaller meg lakei.
I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og lugger far.
I svære dotter river de ut alt det håret som jeg har.
Så går jeg på karatekurs og Klanen går på bar.
I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og denger meg.
Klanen blir sterk når de blir lurt. Og de blir sinna når de tror
At jeg driver hor med sjefen min på hans kontor.
I en sofa i fra Skeidar sitter Tor og klorer meg.
Og så hyler vi og river av de klærne som vi har.
Og så gjør vi sånn som gjør at mor blir mor og far blir far.
Fra en sofa i fra Skeidar skjønner jeg at jeg må snu.
Og så kommer Klanen i balanse og jeg drar til Peru.
Det var nattens lille solstreif hilsen Martin og Skullerud.
Kjærlig hilsen Martin (om jeg hadde vært Martin Andresen)
Tamil Nadu er virkelig kokosland. Og vi ler. Vi ler mye. Mens svetten siler og kuene krysser gata.
Det er ganske vanvittig aa rusle i gatene som stinker en fascinerende masalaen av urin, mango og
sandelwood – i alt for mange varmegrader, og vaere saa inderlig sikker paa at det er godt å leve.
Vi kaller det ferie. Men jeg er ganske overbevist at om noen hadde sett oss klatre over sekkene med bananer,
bane oss vei gjennom fluehavet for å finne en systue i morges – saa ville mange kalt det en sær ekskursjon.
Da min kjære mann forsøkte seg å bestille en cola i dag, fikk vi en Seinfelt-verdig forklaring på at cola garantert var
100 % vegetarsisk, for den inneholder nemlig bare druer…
Joda, jeg elsker fremdeles koko-land…
Da vi forlot Kashmir, tok vi en bestemmelse. Vi hadde handlet ferdig. Torgfolk som vi er blitt, vet vi jo at boden vår kun
er tre ganger tre meter, og det er ikke så mange markedsager i året. Vi hadde allerede bestilt opp jakker og sjal til halve
Oslos befolkning. Og vi hadde sprukket budsjettet
fullstendig.
Vi har forlatt muslimene, fjellene og geitene i Himalaya. Vi har stupt ned til heten i hinduland. Alt er annerledes. Og det er
nesten ubegripelig at dette er det samme folket og det samme landet som vi spiste middager sammen med for noen dager siden.
Det eneste som er likt er kanskje at de sitter på gulvet når de spiser. Og når de jobber.
Madurai dunster røkelse, tamilene rister sidelengs på hodet mens de drikker sin te og kaster den brukte koppen over
venstre skulder. Min mann konkluderte i dag med at at dette er koko-land nummer én.
Og jeg elsker det. Svetten siler – og vi bryter alle våre bestemmelser. Det er nemlig lov i koko-land. Akkurat nå sitter en
skredderfamilie og syr. De smiler – og vi smiler.
Vi tar av! Dette er moro…
Jeg visste jo hele tiden at jeg skulle tilbake. Kashmir har fått den plassen i hjertet
som en ring kan få på en finger. Det handler om å høre til. Selv om det egentlig er
helt naturstridig at et metall hører til på en finger – og at en oslojente kjenner tilhørighet
mellom moskeer på en innsjø i Himalaya. Jeg visste at jeg igjen skulle la meg forføre av
lyset over innsjøen, og at jeg skulle kjenne shikaraen gli gjennom blomstrende lotusåkre.
Jeg var ganske sikker på at jeg igjen skulle høre noen rope “Zooni – good morning” fra en båt
som glir forbi husbåten jeg bor i, og at blomstermannen skulle fylle favnen med farger og si
“You want flower, mam?” Kashmir er så annerledes. Srinagar er så fascinerende unikt
- og så sårbart vakkert, at verdensbildet på netthinnen forandres for alltid.
Denne gangen har jeg hatt med mannen min til det glemte Shangri-la mellom fjellene. Og nå har
han også fått det glimtet i øyet. Det som sier; hit kommer vi alltid tilbake. Jeg vet ikke om noe
annet reisemål på kloden med så mange middagsinvitasjoner. Ikke noe annet sted så politisk og
strategisk viktig at idyll forandres til gateslagsmål i løpet av sekunder – samtidig som grønnsaker
skifter hender mellom båtene og sjal broderes i de tusen hjem. Vi har drukket litervis med cava-te
og spist middager og lunsjer i private hjem hver eneste dag. Og så har vi forhandlet og handlet
- og alle som har satt pris på sjalene våre på markedene, kan bare glede seg…
Vi kaller det ferie.
Siste dag på jobb. En epoke som er over – og følelsen av at foran ligger bare åpne dører.
Det er varmt i hovedstaden. Og i det jeg svetter meg over Grønland, vurderer jeg et lite
øyeblikk om morgendagen faktisk er galskap.
Vi setter oss på flyet til en indisk sommer. Foran oss ligger tre og en halv uke indisk
monsoon. Og vi gjør det helt frivillig.
Jeg er villig til å betale hva det koster, men er det på salg er jeg interessert i
alt av tips og råd.
Jeg kan ikke reise særlig langt, for tiden min er knapp, så jeg setter pris på om
det kan leveres på døra. Helst mellom klokka kvart på ti og kvart over ti om kvelden,
for det er da jeg er hjemme og ikke planlegger noe annet.
Fint om pakken ikke er så stor, for jeg har ikke plass til så mye mer. Utmerket hvis
produktet ikke veier noe særlig. Vanning, mating, stryking eller annet vedlikehold
er uaktuelt. Produktet må for all del være fritt for brukermanualer og / eller
installasjonsveiledninger.
Jeg forutsetter en synlig start-knapp og null drivstoffsutgifter. Leveringstid,
dokumentasjon eller annet papirarbeid kommer ikke på tale. Det viktigste er
imidlertid at produktet er meg i hende umiddelbart.
Noen som kan hjelpe?
I gata der jeg bor ligger den mange hus i ulike farger. De er rosa, røde, gule, grønne og grå.
Felles for dem alle er at de er fra århundreskifte en gang. Men på innsiden av dem utspiller
det seg hundrevis av ulike historier hver eneste dag. Og slik er det jo i de fleste gater.
Klokka var fire minutter på seks i morges da jeg ruslet ned gaten. En sliten mann hadde
sovnet på en benk. Ellers var det helt stille. Så hørte jeg fnising bak meg. Som fra småjenter
i en skolegård. Jeg kikket meg over skulderen og så to damer med hver sin bukett med
syriner i store never. Den ene var minst halvannet hode høyere enn meg. Den andre minst
halvannen gang bredere enn meg. Men latteren deres var spinkel og nervøs.
De satt seg ned tvers over gaten for det rosa huset. De hvilte kroppene sine mot bygårdens
gesims. Og de ventet. Det rosa huset skiller seg litt ut fra resten av gaten. Men bare litt.
Det har nemlig en gitterlignende port. Med lås. Som åpnes klokka seks hver morgen.
Jeg ruslet ned gaten og rundt hjørnet. Men jeg kunne ikke la være å snu meg rundt for å kikke
da jeg hørte lyden fra porten. Ut kom to karer. Den ene en snauklipt brande i nystrøket rød skjorte.
Den andre stutt i hvit t-skjorte. Det var en vårdag og en solskinnstund og Norge i rødt og hvitt
og blått. Det var fuglekvitter og rødmussede kinn. Det var omfavnelser og utdelinger fra
syriner fra en ukjent hage. Det var et lite øyeblikk der historiene i gaten der jeg bor kom ut fra
murene og blottla seg selv i sollyset.
Jeg tenker ikke så ofte på at det soner skjebner i det rosa huset i gata der jeg bor.
Gratulerer med dagen. Jeg starter sånn, for da kanskje du tilgir meg.
Det er 1. mai, og jeg vet at om du fremdeles hadde levd, så hadde sikkert jeg også
gått i tog i dag. Jeg gjorde ikke det. Men jeg sendte deg en stor hilsen. Jeg har ikke
flaggstang der jeg bor nå, morfar, så jeg fikk ikke heist flagget i morges. Men så ble
det jo heller ikke så mye styr med å få det ned før mørkets frembrudd.
Jeg har verken stått på barikader eller bært faner, men jeg har stått på marked -
og kjære morfar, jeg håper ikke du skjærer grimaser nå – for jeg har faktisk jobbet idag.
Men det er gøy da! Det er fantastisk gøy. Det trodde du kanskje ikke om den lille lyse
jenta fra Grefsen, at hun skulle stå på Grunerløkka ikledd fargerike gevanter sammen med
sin ektemann og selge pashmina fra Kashmir…
Du ville kanskje kalt det “luksusvarer” eller unødvendig tull. Men vet du morfar, vi har
de vakreste, mykeste, deiligste – reneste kunstverk av noen varer. Og jeg er sikker på at selv
en arbeider som deg ville satt pris på kashmirsk kvalitet.
Så det driver altså vi med 1 mai helgen. Mannen min og jeg. Og vi elsker det.
Det handler om å legge bena høyt sent på kvelden og vite nå har jeg stått på
disse føttene i over tolv timer. Det handler om å rigge telt og bord og varer
for å skape et lite univers der vi kan vise frem hva vi har hatt med oss hjem
fra Himalaya.
Det slår meg at det egentlig er ganske sært. Mens andre sover lenge i helgene,
spiser egg og bacon og leser Magasinet. Eller går tur og ser våren sprette ut av
knoppene på trærne. Jeg bærer. Og smiler. Det er det torgkoner gjør.
De sjauer og smiler.
Ikke blir vi rike, men det er fantastisk gøy. Torgkonelivet handler nemlig også om
å møte mennesker. Hundrevis av mennesker som er på herfra til dit og som tilfeldigvis
velger å stoppe opp for å kikke. Og prate. Og spørre. Og diskutere. Politikk. Mange er
mest opptatt av seg selv – andre vil reise, skal reise eller drømmer om å reise.
Men felles for veldig mange er spørsmålet; hvor er dere å treffe ellers? Og da har ikke
jeg noe annet svar enn “på Katrines Rom” – så til alle dere som ble geleidet hit fra
Bogstadveien i går: Kikk på menyen til høyre.
Vi sees på marked!
Jeg har ekstremt lite peiling på tak.
Jeg har aldri reflektert noe særlig over hva som er på toppen av huset – annet enn takstein altså.
Jeg har egentlig aldri kjent en blikkenslager. Helt til jeg nå så sårt trengte en. Ikke fordi det var noe
galt med taket på gården, men fordi min nye hobby og besettelse har med trykksverte og kobberplater
å gjøre. Og mittt behov for 1 mm tykke kobberplater skulle altså sette meg i kontakt med en tidligere
helt ukjent gruppe mennesker. Blikkenslagere.
Jeg brukte først Google. Deretter Gule Sider. Og så fant jeg en rekke helt like websider som presenterte
blikkenslageres kjerneområde. Nemlig tak. Jeg så bilder av tak fra alle vinkler og plukket opp et par
e-postadresser av typen kontakt@ eller info@.
Og så sendte jeg av sted noen forespørsler. Det gikk noen dager. Jeg hørte ingenting.
Og etter en liten uke fant jeg også et telefonnummer til en utvalgt blikkmann i Gamlebyen.
- Hei, jeg er ute å kjører nå – men ring Hansen. Vi snakket om deg rundt morgenkaffen idag
- det var deg som hadde sendt en sånn e-post?
Ja, det var meg ja. Jeg ringte Hansen. Han kunne skaffe meg alt jeg trengte. Kappe kunne han også
- hvis jeg bare sendte en bestilling på fax. – Er det greit at jeg sender det på mail? Spurte jeg og tenkte at
de hadde jo tross alt lest den første, selv om ingen visste at det er vanlig å svare på mail også.
- E-post ja…, ja – du kan sende den til Geir.
I dag har jeg besøkt min blikkgutta på verkstedet. I kjeledresser mellom svære maskiner sto et halvt
dusin av den arten jeg har hatt mangelfulle kunnskaper om.
- Jeg skulle hente noen kobberplater?
- Åja, det er deg ja, snakk med 20-prosenten.
- 20- prosenten?
- Ja, han i grønt.
Jeg beveger meg inn i lokalet. Dette er ukjent terreng. Gutta smiler og peker. På en benk lå vakkert
ferdig kappede kobberplater.
- Dem er til deg. Det er deg med mæilen, ikke sant?
Jeg har ikke lært så mye om tak. Men jeg har oppdaget at for noen er e-post er et fremmedelement
i hverdagen, på samme måte som taktekking er det for meg.
Og bussjåføren var norsk. En sånn koselig en som ruller tidlig inn på rampe
20 slik at vi som er litt tidlig ute ikke skal fryse.
Det er hele åtte minutter til bussen skal kjøre da sinte-damen og jeg ser bussen komme
rullende. Ingen av oss har ennå posisjonert oss på de faste plassene. Hun ser ikke meg.
Hun ser ingenting annet enn bussen. Pelsluen gjør et hopp over vintergrå bekymringsrynker
i hun gjør det jeg ikke trodde damer av hennes dimensjoner var i stand til.
Hun løper. Hun bykser. Hun kaver seg forbi pølsekiosken og VGs forsider. Hun overser lukten
av rosinboller klokken sju om morgenen. Det utspiller seg et minutt av sann underholdning i
det hun sju minutter før avgangstid kaster seg inn i den offentlige bussen som om hun var i
ferd med å miste sitt eneste barn. Og så mister hun pelshatten.
Bussen er fylles opp. Hun fikk setet sitt. Det fikk jeg også.
Hun har tatt av seg den store hatten nå. Den store pelshatten som har tronet på toppen av
hennes trinne kropp gjennom vinteren, er kanskje pakket bort – men det er ikke instinktet hennes.
Jaktinstinktet som jeg har studert gjennom vinteren er inntakt.
Klokken er 07.03. Det er en hvilken som helst morgen på Oslo Bussterminal. Bussen skal i følge
rutetabellen forlate rampen om tre minutter. Men kvinnen med hatten har stått her helt siden forrige
buss trillet ut for ti minutter siden. Hun vet nøyaktig hvor bussen skal stanse om få minutter.
Hun kikker seg til venstre over skulderen – og til høyre over den store vesken.
Hun kartlegger åstedet for andre morgenfugler på vei til jobb.
Hun vet at bussen blir full allerede før den er på vei mot Kongens gate. Hun vet at alt det handler om
disse morgenminuttene er å stå på rett sted når bussen stopper – for dronningen av bussen har nemlig
fast plass; det halvannen store setet først i bussen med samme utsikt som bussjåføren.
Fire av fem morgener har Dronningen fått det slik hun vil. Men når vår faste sjåfør som hører fransk
radio på vei ut av byen, er byttet ut med en nordmann – har det hendt at Fruen har blitt nødt til å improvisere.
Bussen har stoppet to meter skjevt i forhold til hennes posisjonering – eller den forrige bussen har vært
forsinket slik at hun har ankommet en allerede full buss. Da har hun skjelt og smelt eller kastet hatten sin på
et ledig sete i desperat jakt på morgenstunden.
I dag var pelshatten borte. Vi går en vår i møte – og etter en lang vinter på samme buss forsøkte jeg meg
på et aldri så lite nikk. Hun stirret hardt på meg. Jeg fikk ikke en gang et halvhjertet nikk tilbake – og det var
da jeg oppdaget mitt eget mønster. Jeg er hennes argeste motstander i morgenjakten.
Og i et øyeblikks flau selvinnsikt speilet jeg meg i bussens reflekser. Uten pelshatten er vi ganske like
– den sinte damen og jeg. Det er bare det at mitt sete er rett bak sjåføren.
sa hun.
Hun var 23. Navnet hennes var pakistansk og huden perfekt.
Han hadde store sminkede øyne og lo høyt. Det vi hadde sammen på
bakrommet omtalte hun som girlpower. Hun så meg dypt inn i øynene da jeg
fortalte henne at jeg jobbet med tekst og web og sånn.
- Si meg, skriver du gossip eller? Da blir jeg nesten litt redd.
Jeg avkreftet dette momentant. Men hun trodde meg ikke. Hun kastet på det
mørke håret og spurte hva jeg syntes om bokstavene hun prosjekterte på veggen.
Alt jeg så var en endeløs tåkeheim. Hun sperret opp de sine grønne øyne og kikket
inn i mine blå.
- Si meg, du bruker vel øyedråper?
Hun var optiker. Og hennes konklusjon var at jeg hadde pingviner på øynene.
- Det er ikke farlig. Bare innmari stygt. Og så er du sinnsykt nærsynt…
Ja… Jeg endte opp med en bestilling av traktorbriller…
- Vet du hvor dette er? Jeg tror jeg har gått meg bort. Vet du om et verksted i nærheten?
Hun viser meg et kart med piler og bygninger på Helsfyr.
Damen som stopper meg på fyrstikktorget snakker høyt. Hun snakker mye. Det gjør voksne
damer som har meldt seg kunstkurs en helg i februar. De er hobbykunstnere, ergoterapauter
og kunstskolelærere. De er selvsikre, fargerike og uten synlige hemninger.
Jeg har alltid sett litt skjevt på sånne damer. Først og fremst fordi de minner meg om Karin,
en formingslærer jeg aldri likte – først og fremst fordi min sannhet om meg selv var like klar
som snøen er hvit akkurat nå: Jeg kan ikke tegne. Jeg liker ikke forming.
Vi kaver oss gjennom snøen. Jeg og damen. Vi skal samme sted.
Dette var på fredag. Og nå lurer jeg på hva som egentlig har skjedd. Jeg har trykksverte på
fingrene og sitter lørdag kveld – og ja, tegner.
150 poeng til VårHerre. Jeg har snakket med ham tre ganger.
Med mannen i Florida altså.
Samtalene har vært svingstenger i den ellers så hengslete dagen som har snodd
seg selv gjennom dagens løype av samtaler, handlinger og oppgaver. Og i det dagen
er i ferd med å opphøre – oppløse sin dato og sin blotte eksistens – går det opp for meg
at denne dagen aldri noen gang skal oppleves igjen. At samtaler med min mann om
sukker til frokost og fete amerikanere i Florida, nå kun er fragmenter av en virkelighet
som var denne dagen. Og at halvtimen på bussen som jeg alt har glemt, aldri kan gjenvinnes.
Det går opp for meg at svingstenger og samtaler og sushi og Pepsi Max kun er en del av et
evig kretsløp – like relevant som såpebobler i motvind.
Det er 20 minutter siden jeg kom hjem. Det er snart midnatt, og dette plutselige anfall
av ur-eksistensielle betraktninger rundt døgn og væren, forstår jeg er en direkte konsekvens.
En voksende spire ut av hjernen et sted som et resultat av litt over den dagligdagse intellektuell
stimuli. Kvelden på Nasjonalteatret med Tor Ulven Helt vanlige dag i helvete fikk meg til å innse
at skrekken jeg føler når jeg kjenner ujevnhetene i hodebunnen og det kulete fremspringet bak øret
og innser at dette er meg selv – ikke nødvendigvis betyr at jeg er innestengt på livstid. Tvert om.
Ordene fra scenen tryllet bort dagen som var – og om det jeg sitter igjen med kun er bruddstykker
av glemte øyeblikk, så gjør ikke det noe. Om hele dagen i dag aldri kommer igjen, og Ulvens ord
ikke en gang kommer til å dukke opp i fåreklær – så vet jeg at absurd kaos overlever jeg. Helt sikkert.
For i klumpen bak øret på kraniet råtner opp en dag – om alle ord blir glemt, så er i alle fall
dette øyeblikks svulstige ordutgytelser lagret et sted i cyberspace. Til ingen nytte kanskje.
Men det gjør ikke noe det heller.
