Energisparing

Og erkjennelsen er løsningen på alle mine problemer i dag.

Når jeg blir ute av meg, er det fordi jeg finner en eller annen
person, ting eller situasjon – et eller annet i livet mitt uakseptabelt.

Jeg får ikke sinnsro før jeg godtar at denne personen, tingen eller
situasjonen er akkurat slik det antas å være i dette øyeblikket.

Intet, absolutt intet skjer i Guds verden ved en feiltakelse.

Med mindre jeg godtar livet fullstendig på livets egne vilkår kan jeg ikke bli lykkelig.

Jeg trenger å konsentrere meg mindre om hva som bør endres i verden,
og mer om hva som bør endres i meg og mine holdninger –

Det står i en gammel bok jeg blar i ganske ofte – og det er så sant.
Det utrolig hvor mye energi det går an å spare på å la verden være i fred
- og bare ta ansvar for meg selv.

Skru skru i hjernen min –

Nå hørte jeg det igjen – og jeg hører det ganske ofte - skvetter hver gang -
så nå må jeg bare få det ut;
Reiseradioen omtalte en psykiatriker – Hva er det?

Er det en slags elektriker som fikser psyken?
En psykolog i Blåkläder  som skrur en boks inn i hjerteregionen mens han hører på KlemFM?

Jeg blir redd av sånt jeg -

Men jeg sjekker jo litt før jeg ytrer meg, og i ordboka er det ingenting som heter psykiatriker på norsk.
Likevel får jeg 527 treff på norsk ved et enkelt lite søk på dette internettet.

Kan noen forklare - bør jeg skaffe meg en?

22. 06

Nice guys finish last.

-Leo Durocher

Rett og slett -

Når det river et sted innenfor –

Betyr det da at angrepet er i ferd med å skje?
Betyr det av overbærenhetens tid er forbi og at ignoranse ikke lenger er et funksjonelt forsvar?
Når blodet går litt fortere og rastløsheten kjennes i beina – når ubehag og velbehag blandes på et
høyere nivå som kjennes lett anspent, innspent eller bare rett og slett veldig intenst -

og det bare på grunn av en fotballkamp - er det grunn til bekymring?
Jeg visste ikke at fotballfeber var smittsomt.

Ja, de passer - og jeg kjenner magnetismen i det de støter fra hverandre.
Det er to symboler. To ikoner. To  merkevarer rett og slett.
Det ene vekker en lett irriterende kvalme - det andre vekker en eller
annen god følelse som jeg ikke er så godt kjent med ennå faktisk -

Men jeg vil likevel ikke være ved at det bare handler om en ball, to lag og en grønn bane.
Det er noe mer. Det er samhold – det er fellesskap og kultur
- det er til og med noe litt deilig primitivt, noe rituelt; – noe lett barbarisk, men
samtidig 17.mai-aktig…
Og mest fascinerende av alt er at et helt nytt verdisystem trer i kraft når kampen
nærmer seg. Blankpussede sko er plutselig viktigere enn alt annet.
Kleskoder viskes ut - og en ny inntrer selvfølgelig. Språket forandrer seg.
Tabuord blir gjengs tale. Det er greit å skrike, hente frem det glemte barnet
- den aldri utlevde drittungen,  eller få ut ukas oppsparte aggresjon -

Tidligere har jeg altså bare sett skeivt på dette, kalt det et fenomen ….
Passe arrogant  - men nå har jeg altså en erkjennelse å komme med;

Det bobler i blodet -
Nå er pausen over - og dette er den beste forklaringen på VIF-feber jeg fant

Det lar seg altså dokumentere :

20. juni

The most valuable thing we can do for the psyche, occasionally,
is to let it rest, wander, live in the changing light of a room,
not to try to do or be anything whatsoever.

-May Sarton

I går gjorde jeg faktisk det. I alle fall var det intensjonen.
Jeg skulle helt bevisst forsøke å ha en være-dag
- men uten at jeg egentlig forsto hva som skjedde ble dagen
forvandlet til en gjøre-masse-helt-manisk dag.

Det betyr å sitte inne mens solen skinner og sy gardiner, brekke ti nåler i symaskinen,
svette og banne og irritere meg over alt fra barn som leker til fugler som kvitrer,
takke nei til forespørsler om å spise lunsj i solen -  fordi Må-dyret har våknet.
Må bli ferdig – må ha bekreftelser – bare må gjøre-gjøre-bli-perfekt.
Og det funker like dårlig hver gang.

I dag skal jeg ut. I dag skal jeg forsøke å la dagen være sjefen og ikke jeg.
I dag skal  jeg bare følge med som en annen sau -

Ser deilig ut da – total ansvarsfraskrivelse – eller er det ikke det?

Dagen i dag –

17. 06

The one lesson my dad taught me:
If you’re going to do anything in life, do it right.

-Monty Cralley

Fant dette sitatet som dagens tekst på en side jeg er innom stadig -
og så kjenner jeg protesten vokse i meg - og kanskjer er det akkurat
det som er meningen også.

I dag skal ikke jeg gjøre noen ting fordi det er riktig. Det har jeg
prøvd i så mange år, uten varige gode løsninger. Det skaper kun
en umiddelbar følelse av suksess og følges opp av et jag etter
fortsatt godkjenning og bekreftelse.

I dag skal jeg gjøre ting fordi det kjennes bra.
Jeg skal gå en tur sammen med kjæresten min, jeg skal møte lillebroren
min og jeg får besøk av venninne med barn.

I dag skal jeg ikke være flink i det hele tatt.
Jeg skal bare være til stede
- så godt jeg kan -

Hvem er denne mannen?

Vi skulle samme vei på lørdag. Han sto med månedskort og to Kiwi-
bæreposer. Jeg hadde moreller og oliven i sekken og skulle på grillfest til
min venninne. Det var varmt. Sommervarmen var nesten så intens at det
ble plagsomt. Men jeg hadde tålt det hadde det ikke vært for dette blikket.
Han minner meg om et eller annet- og jeg fikk en vond smak i munnen.
Av en eller annen grunn ble jeg minnet på at jeg aldri har likt kebab.
Men jeg ble også sint - ikke for at bussjåføren var på opplæring og
115 fjortisser med for store solbriller og bare mager var på vei til stranda med
samme buss. Alle er jo frie til å ta sine egne valg på en lørdag - eller? Er det sånn?
Burde det være sånn? Sinnet fordampet på veien - og jeg hadde en aldeles
utmerket lørdag - men jeg undrer fremdeles på hvor dette sinnet kom fra -
kan det ha noe med denne mannen å gjøre….

Eksotisk nostalgi

Afmælishóf að Torgeirsstöðum í Heiðmörk.
Norskt þema – norskir fánar. Grillað fyrir gesti.
Snætt og sötrað á veröndinni. Spjallað inni í bústaðnum.
Heisan og hoppsan. Leikstjórnendurnir Sissel Kyrkjebö
og Soffía frænka. Lilli klifurmús og Mikki refur brostu út að eyrum.

La det svinge! Sigga og Þórir með heimatilbúið skemmtiatriði.
Krónprinsparið sleppti fram af sér beislinu enda tók Mette Marit
nokkrar handstöður og handahlaup. Henrik Ibsen tók sjálfsmynd.
Tímavörðurinn Knut Hamsun. Edvard Grieg áttu stórleik.
Úti að leika í lundinum við bústaðinn.
Notalegur Noregslundur og Torgeirsstaðir.  Mette Marit, Haakon Magnus,
Morten Harket, Liv Ullman og Ibsen.
Heia Norge – Góðir sprettir.

Dette er Facebook sin skyld.
Det er rett og slett det. Jeg sitter her på en islandsk hjemmeside, logget inn med passord.

Og jeg skjønner lite – . Men jeg ser bilder av Fanney. Med et vakkert barn -
Jeg trekker slutningen selv; Fanney er en mamma.

Fanney var min Grefsen skoles innvandreralibi på slutten av åttitallet.
Hun var eksotisk og spennende. Til og med litt skjeve øyne hadde hun.
Misunnelsen var intens hos meg som gjerne ville være annerledes
- og alt hva jeg prøvde så ble jeg bare sær…

Men så ble hun borte
- som alle andre ble etter vi hadde grått “vi måååå holde kontakten altså…”
- og jeg ble kanskje enda særere -

Helt til Facebook kommer inn i våre liv og limer igjen alle hull
- eller rasper opp gamle skårper så det blør av de sårene som skulle vært grodd for lenge siden.

Jeg ble invitert inn i en islandsk verden -
Island har jeg alltid assosiert med noe litt bedre enn Norge.
Island er litt friere, litt mer rocka, litt mer bein i nesa på en måte.
Kanskje har det nettopp med Fanney å gjøre – og med min søken etter egenart den gangen -

Nå har jeg funnet min egen art – eller akseptert min arts gener – og utviklet min helt passe sære
måte å forholde meg til både verden og Island på – og så slår det meg at denne islandske kvinnen
som tydeligvis også er blitt en mamma – faktisk ikke kan heve seg over alt som er norsk,
for deler av teksten minner da veldig om noe hjemmelig - eller?

Her er noen bilder av Island for oss som faktisk aldri har vært der:

    

 

06. juni

One cannot have wisdom without living life.
-Dorothy McCall

En Gææk begraves

De har vært blant meg i over tjue år. Jeg har flyttet ganske mange ganger i løpet av de tjue årene.
Hver gang har de dukket opp – og jeg har tenkt; ok, dere skal få bli med. I mange år hang de på veggen.
I hvert sitt slitte satengbånd.
De lå i en periode i en slags minne-eske, men under nest siste flytt ble de degradert til ymse-esken.

Nå er rett og slett timen kommet. Gæækene skal begraves.
Men først skal deres minne foreviges digitalt – der gjør samvittigheten litt lettere.

En Gææk er et symbiotisk vesen med nebb, stjert, store føtter og lang hals sydd i blomstrete stoff.
Kunstneren heter Ida. Hun har forsvunnet ut av livet mitt for flere år siden.
Jeg fikk den til åtte års dagen min. Ti år senere, på en langt større feiring, fikk jeg broren.
Jeg husker jeg var dypt rørt og rystende imponert over likheten.

De er verdt sin vekt i gode minner – men jeg kan rett og slett ikke flytte på dem lenger – eller kan jeg det?
Kan man kaste symbiotiske vesen med stjert og nebb sydd i blomstrete stoff?
Lar det seg gjøre å rive opp en av fortidens røtter på den måten?
Nei – kanskje de får plasse i ”ymse- og- diverse -fra- lenge – siden” – kassen som er er på vei opp på loftet.

Men her er de i alle fall. To stykk Gææker.

5. juni

I’ve started to realize that waiting is an art, that waiting achieves things.
Waiting can be very, very powerful. Time is a valuable thing.
If you can wait two years, you can sometimes achieve something that you could not achieve today,
however hard you worked, however much money you threw up in the air,
however many times you banged your head against the wall. . .

- Dennis Wholey

Jeg plukket ut denne i dag rett og slett fordi jeg er så utålmodig. Jeg vil ha gjort alt i går.
Jeg kan sitte ved kjøkkenbordet mitt med min kaffekopp og tenke på alt jeg skal gjøre i dag.
Alt jeg gleder meg til å gjøre i dag - og så blir jeg stressa - og når jeg blir stressa, blir jeg irritert og
så sint  - og så er jeg i ferd med å ødelegge hele dagen min!

Men mye kan vente. Jeg får det bedre når jeg klarer å skru på min egen stoppfunkjon, og se
hvor fantastisk heldig jeg her som har alt det jeg har rundt meg.
En blomstrete kaffekopp og tid til å tenke for eksempel -

04.06

03.06

If one can accept one’s sin, one can live with it.
If one cannot accept it, one has to suffer the inevitable consequences.

- Carl Jung

01.06

Courage is the power to let go of the familiar

- Raymond Lindquist