Jeg har funnet Esther. Esther og jeg er venner. Esther klamrer seg om halsen
min og sier en masse på tamil – og så blir jeg med Esther hjem. I en landsby
15 kilometer inn i landet. Ingen turister forviller seg til Esthers landsby.

Vi kan omtrent 15 like ord på engelsk.
Men hun har armer og ben og titusen tanker i hodet. Og det har jeg og.

Esther forsorger en familie paa fem med en inntekt paa 2000 rupees i maaneden.
Det er under 300 kroner. Jeg blir invitert paa middag. Utendors. Mellom villhundene,
froskene og rottene. Esther straaler. Esther er stolt. De tre jentene hennes aner lite om
sin fremtid nær mor ikke har penger til medgift. Men de vet at nå, akkurat nå har de
besøk. Av et merkelig vesen fra langt borte.

Og hele livet dyttes inn i et perspektiv så sant, så nært, så ekte – saa ubegripelig urettferdig.
Men likevel så fint i øyeblikket. Det synes Esther og.

   

 

 

Det er den sterkeste følelsen av å eksistere. Når natten brekker i to og morgenen kommer veltende ut av den med en uhorvelig masse av ren eksistens, dirrer India under føttene. Det er nok en morgen så annerledes enn alle morgener hjemme i trygge Gamlebyen. Firfislene er på vei inn under taket etter en natt på jobb, en ape hopper på blikktaket, kråkene inntar verden – og naboen skyter et par før frokost – selv om det gir dårlig karma.  En bucket shower og litt morgenmeditasjon senere tusler jeg ned fra min takterrasse og ned på frokostterrassen der Thrrna virrer mellom de seks bordene og ser ut som han skal servere et hundretalls gjester alene. Det skal han ikke. Han skjeler mot meg og spør for tredje gang om han har glemt noe – og det har han alltid. Tre søvnige kvarter senere kommer frokosten.

Pineapple juice – pineapple og papaya salat og en kopp ginger-lemon te -  dagen er i gang.
Fra gaten høres den intense lyden av tunge metalldører som rulles opp foran de små butikker som ligger tett i tett langs de smale gatene. En flokk blågrå uniformerte jenter med sløyfer i flettene er på vei til skolen, og en sliten morgentrett rickshaw wallah våkner opp på bakken under kjøretøyet sitt, der han har tilbrakt natten.

Now, office time, Katarina? Det er Ram som spør – kameraten Annan smiler under krøllene, for de vet at når klokka nærmer seg ni – er det frem med bøker og notater under palmetaket. De skal børste gulv, vaske et par rom og drikke noen bøtter te – eller bare sitte og se -.
Og sånn går dagene – de klistrer seg sammen i en sammenhengende linje av ren eksistens – en slags hverdag faktisk – så langt hjemmefra, men likevel bare noen tastetrykk unna. -

 

Magiske, fargerike kaotiske…

Damen på rommet ved siden av meg er fra Østerrike.
Hun har bodd her en måned for å studere sang.
I dag stilte hun meg et spørsmål så enkelt; Hva er det du liker ved India?
Hun hadde ikke knekt koden fortale hun meg. Hun fortrekker Thailand.

Vel, hva er det jeg liker ved dette absurde landet? Jeg har studert i hele formiddag, men da solen besluttet å la det bli ettermiddag, gikk jeg meg en tur med kameraet mitt for å forsøke å fange akkurat det – hva er det ved dette landet ?

Det hvisker inne i hodet mitt. En stemme som kjenner svaret på det spørsmålet. Kanskje det er Ganesh. Kanskje er det Parvathi. Kanskje er det en av de 33 000 gudene tamilene ikler seg blomster for og tilber. Eller kanskje er det en av de mange kvinnene som har åpnet sine fjes til verdens største smil. Kanskje er det den lille gyspyjenta som fulgte meg hele veien hjem etter turen min og lo seg halvt i hjel da hun så et bilde av seg selv. Kanskje er det de tjue mannfolka som stirret på meg da jeg spise Thalilunsj med fingrene på en lokal Bhavan. Kanskje er det tiggerne, selgerne, guruene eller den fantasisk søte familien som driver stedet der jeg bor.  Kanskje er det stemmen min som hvisker selv. 

-     -  Jeg elsker dette landet, rett og slett fordi det er ufattelig. Umulig å begripe – men likevel så enkelt å bare være seg selv i.

Av og til skulle jeg ønske vi var to her

Akkurat nå hater jeg å være så langt borte fra han jeg har valgt å dele
livet mitt med – rett og slett fordi da skulle kilt han blå fordi han ikke
skjønner hva jeg mener. Han forsøker å ringe meg men her er ingen dekning.
Jeg forsøker å “skype” han, men han logger hele tiden av. og sjekker ikke mail.

Plutselig var jeg lant hjemmefra likevel. Og jeg er ikke det minste tålmodig.
Nå skal jeg snart krype under myggnettingen min -
God natt her fra Tamil Nadu -

du deilige deilige sinnsyke India

Slukt inn i dette naivt enkle og mystisk kompliserte landet,
kikker jeg rundt meg og vet at jeg er glad.
Moeter med smaa og store mennesker paa marinaen i chennai
i gaar kveld fikk meg til og med til aa spise samosa og dahl servert
paa et palmeblad fra verdens vakreste og mest skitne mama.

 

Men jeg er like hel – og jeg helbredes innenfra. Jeg vekkes av daglige
refleksjoner fra mine nye indiske sjelsvenner paa sms.
Og akkurat det er ganske fantastisk – noen ting er nemlig veldig forandret
her siden sist jeg traakket rundt i dette landet.
India is going mobilecrazy, ble jeg fortalt – og det stemmer. Selv en richshaw
wallah som tjener 2000 rupees i maaneden ( 300 kroner) har mobil med
kontantkort. Som meg.

Jeg forlot Chennai i morges etter en Masala Dosa frokost. Min mann kan glede seg.
Det er daarlig med kornblanding nemlig. Det er ikke bare India som har forandret seg.
Det har ogsaa jeg. Jeg er ikke saa gjerrig lenger rett og slett – og det er ikke lenger en
en sport aa leve for under 20 kroner dagen. Jeg tok ikke buss til mamallapuram.

Jeg kjoerte med Seemo.

Og saa ramlet jeg inn paa Greenwoods i Mamallapuram.
Jeg har ikke forandret meg saa mye. Og det har ikke India heller.

Og ja kjaere venner – greia er bucket shower. Jeg bor lite, men jeg har vann
og stroem – og denne herlige studieplassen rett utenfor vinduet mitt.

Jeg har sinnsro – og dessuten en kafe med tilgang til dette
store fine internettet rett over gaten.
Mamallapuram ble rasert av tsunamien  – og jeg kjenner meg ikke
igjen overalt – men stemningen er den samme. Kuer og gypsier med butikken
rundt halsen. Fiskere paa stranden og en deilig havbris som kjoeler ned
varmegradene. Det er naa Katrine skal bli student. Shanti Shanti

 

Bucket Shower

Jeg er i modus naa. Sitter paa en liten I-sjappe i Chennai og tenker alle slags rare tanker. For det foerste er det paa merkelig vis som om jeg alltid har vaert her. Spraaket (les hindi english med tjukk l) er paa plass og jeg husker alle triksene som om det var i gaar.

Jeg er foerst og fremst veldig veldig takknemlig. Dypt takknemlig. Forst for at jeg har funnet et godt sted aa bo -

Det hoerer med at bildet er tatt med vid vinkel – men det er rent og enkelt. Men jeg har sovet godt i natt under viften i taket og 30 varmegrader er til a taale. Sukk, sender en tanke hjem til alle som lider i norsk vinter.

Og sa har jeg tatt min foerste bucket shower – og det funker alltid. Boette og og en liten boette til a helle over kroppen med. Vannet er til og med nesten lunka.

Chennai er en kaotisk by – men paa merkelig vis saa er menneskene her ganske harmoniske. I gaar moette jeg noen engler som tror paa det samme som meg. Vi snakker om sinnsro og ydmykhet i en liten bakgate langt vekke fra alt som heter hoteller og flyplasser. Jeg fikk hoere noen livshistorier jeg aldri vil glemme. Jeg var sammen med en gruppe mennesker, i et lite moekkete rom paa et sykehus, nesten alt skjedde paa tamil – men jeg oppfattet nok. Serenity, honesty, program, sponsor – jeg var hjemme.

Naa maa jeg spise litt lunsj – og i morgen farter jeg videre ned til kysten -

namaste!

domestic airport dehli 20.01

Jeg hadde glemt sa mye – . Jeg hadde glemt hvor slitsomt alt kan vaere. Jeg hadde glemt hvor merkelige indere kan vaere – og hvor vondt det lukter paa hotellrom uten vinduer. Jeg hadde glemt at det kan vaere kaldt i new Delhi. Jeg hadde glemt at alle er broedre og at minst halvparten hr en fetter som kjenner meg fra foer. Jeg hadde glemt hvor vanvittig det er aa fryse under et teppe som lukter gammel mann og urin.

Men jeg hadde ogsaa glemt lyset. Jeg hadde glemt morgenstemningen og de overlessede syklene langs high road manoevrert av morgentrette medd med introverte, meditative uttrykk og masse stoffe tvinnet rundt hodet. Jeg hadde glemt alle smilene – og ristingen paa hodene.  Jeg hadde nesten, men bare nesten, glemt hvordan det er aa vaere i sinnsykt merkelige India.

Jeg har vaert gjennom et absurd foerste hale doegn i dette landet. Jeg fant Vikram staaende, sovende blant 100 andre enn med plakater paa flyplassen klokka to i natt – og jeg har tilbrakt noen faa timer i eb iskald seng i et rom uten vinduer, men en telefon som ringte hver halve time med tilbud om massasje eller sosialt samvaer helt ute sexpress – og med et terrorvelde av lastebilbraak fra motorveien utenfor. Jeg vil ikke anbefale noen i hele denne verden aa bruke Hotel Star som transit hotel i New Delhi. Punktum - og saa gaar vi videre.

Jeg er doegnvill og rar i eksistensen – men jeg smiler til India. Jeg hadde nemlig glemt smaken av paneer paratha til frokost. Jeg sitter naa alene i en krok paa domestic airport og vet at je har bitt paa kroken allerede; jeg digger dette landet!

Jeg venter naa paa at stemmen over hoytaleranlegget skal rope opp flyet til Chennai og avslutte med Danjabad! (takk)

Tristeste finske skoger

På et tidspunkt var det som om flyet var en del av en sånn actionfilm som jeg
ikke liker. Sånn rett over den svensk-finske grensen et sted – var det ikke spesielt
morsomt å være alene oppe i lufta. Men finnene sa ikke et ord om turbulens, heller
ikke om amerikanske filminnspillinger – så vi dundret ned i de finske, våte skoger
for en time siden.

Finsk vinter er ganske lik norks vinter – den er veldig klissete, og vannet kommer
sidelengs. Finner er rare. Og de sier lite. Selv høytaleranlegget her på Helsinki Airport
er stille.

Jeg kikker ut og ser at Finland er trist i januar. Så akkurat nå er jeg glad for at jeg
er på vei. Jeg er på vei inn i et nytt lite eventyr – et nytt kapitell skal skrives og leves.
Introen var ufattelig trist – men det er godt å vite at jeg ikke er alene – og at mannen
min kommer etter -

Jeg er glad i hele verden akkurat nå -

Det striregner i Gamlebyen. Jeg våknet opp til flomvarsel fra NVE. Det er vinter i Norge.
Det slo meg plutselig at de som vokser opp i dag og trasker til skolen i plaskende regnvær midt i
januar - de vil kanskje om tjue år tenke at dette er normalt. De har ikke minner om vinterferier
der hytta må graves frem, eller søndagsturer som smaker swix og lukter kakao med klister.

Og så slo det meg midt i elendigheten, at jeg i grunnen er ganske heldig som har disse minnene.
At jeg faktisk minnes bakglatte ski opp bakkene - og snørra på polvottene.

Katrines Rom, det fysiske sådan, er et lite pakkekaos med sandaler, lette klær og solkrem. Jeg
reiser fra norsk regnværsvinter. Første gang jeg reiste til India, hadde jeg stolt med bilder av norske
vintertradisjoner for å vise til folk hvis tradisjoner består av kokosnøtter, varmegrader, festivaler,
tempelritualer og monsoon.  Denne gangen lar jeg bildene ligge hjemme.

Men jeg er så heldig at jeg minnes. Dette er en hyllest til pappaen min - som fra jeg knapt kunne snakke
ga meg en kunnskap som jeg over hodet ikke trenger lenger  - men som jeg innerst inne et sted er glad
for at jeg har - nemlig når man skal smøre med lillablått. Takk pappa -

Det kalles feber

Det er en tilstand som dirrer lett under huden. Som en sånn vibrerende tone som
er litt for høy til at den er behagelig. Det er som om alle små gjøremål blir litt ekstra
viktige og alle menneskene rundt meg betyr litt mer enn vanlig.
Rett og slett fordi jeg skal reise bort – og det er ganske lenge til jeg skal gjøre alle de
vanlige tingene igjen.

Det er en tilstand der jeg konsant er trett, men ikke klarer å sove mer enn en halvtime
i strekk. Det larmer i hodet og tankene flyr som ekorn i et hjul.
Det er egentlig ganske merkelig hvordan noe som egentlig bare er spennende og
morsomt, og en glede - kan bli såpass traumatisk.

Jeg har reist før. Mange ganger. Men da har jeg alltid lukket øyenene for noe. Det har
alltid være flere grunner til å dra enn til å bli hjemme. Nå er jeg så fordømt våken.
Verden er så intenst til stede.  Jeg har valgt å tilbringe måneder langt vekk fra et liv
som er blitt fantastisk trygt og godt. Det er en tilstand av yr uro -
Ustanselig
Rullende
Ordflom

Og kanskje har jeg mistet alle mine gjester – men eksamen og jula tok knekken på aktiviteten på Katrines Rom.
Jeg lover bedring. Jeg lover å ta med de som ønsker å være med på tur!  Om to uker i dag sitter jeg alene på
et hotell i Chennai. Men så er det fantastisk fine, at det er stor forskjell på å være alene og å være ensom.