Svelget – fordøyd – fornøyd

Å sitte på Indias tunge i Pondy er noe helt annet enn å bli svelget
ned i dypet av landsbyens magesyre. Der bryr kakkerlakkene seg ikke
om du har bursdag eller eller har en jobb å gjøre. Det gjør forresten ikke
befolkningen heller. Og slipper man ikke i tak i kontrollen – så blir det uutholdelig.

   

Men om det er verdt det? Kanskje ikke emuens olme blikk alene, men alle de andre
øyeblikkene er hver i sær sterke nok til å overskygge hver eneste kakkerlakk.

   

   

  

Og når det blir natt – og dagen strammer så hardt rundt halsen
at det gjør akkurat litt vondt -i det en bursdag er i ferd med å renne
ut i en dam av total forvirring og en følelse av at ingenting noen gang
kan bli det samme igjen -
da dunker livet der hjemme på døren og viser meg at en ting vil i alle
alltid være konstant -

i det totale uvisse

kan det være ganske spennende å være.

Verden snur opp ned på selv i løpet av et døgn.
Og nå ligger helgen foran som et stort merkelig uvisse.

Jeg setter meg på en buss om en time til Nagapattinam for å reise videre til Vedaranniyam.
Der venter kvinner og menn - som skal gå i Rajajis fotspor for kvinners rettigheter.

Og jeg er med.
Jeg vet det blir farger. Jeg vet det blir kaosindia på sitt beste. Men ellers garanterer jeg meg selv ingenting.

Det blir mest sannsynlig en minneverdig fødselsdag på mandag…

Noen ganger så er det som om dagen skriker. Det er som om India vrenger innsiden ut
– og blottet for sjenanse eksponerer alle sine innvoller i blendende dagslys.

Jeg tror det går en streng gjennom mennesket som må stemmes for at livet skal kjennes godt,
og rundt hovedstrengen er hundrevis at finere strenger trukket i et vevert spindel -
som spiller vakker lyd når behandlet rett. Kroppen gir resonans til sinnsro.
Det er en harmoni det er verdt å lytte til og sette pris på – for den indre harpen spiller på
strenger som produserer den dype takknemligheten som gjør dagen så nær.

Men når India hyler og lager vakuum mellom trommehinnen og bevisstheten.
Når alle sanser overstimuleres i en eksplosjon av chili og kardemomme,
når ingen tanker er hele fordi en kakafoni av trafikk, mennesker, takvifter og musikk
detonerer en hver ny ide – da er det godt å vite at det finnes stille steder på denne jord.

Parallell hverdag

Hvilke elementer må være til stede for at noe kan kalles en hverdag?
Kan det kalles et hverdagsliv når uken består av rutine – når jeg sover i samme seng,
våkner til samme tidspunkt og dagene smelter sammen til det som kan kalles en uke?
Men lukker jeg øynene og kapsler inn alle sanseinntrykk
– så kan jeg faktisk forestille meg den friske lufta og draget opp Schweigaards gate.
Jeg kan se for meg alle detaljene i det som egentlig er hverdagen min
– men som jeg ikke er en del av for tiden.

   

Det er egentlig ganske merkelig at det foregår en parallell hverdag.
Jeg erfarer at en hverdag trenger slett ikke bestå av knekkebrød og 37 bussen.
En hverdag kan finne sted langt unna Harald Hårdråde og gutta i busskuret.
Det funker også med idli, dosa og en skranglete busstur gjennom kokosnøttland til studiesenteret på stranden.
Det funker å balansere over en bro i det solen varmer landet -og se en gjeng med nordiske kropper prøve det umulige:
å bære sari med indisk verdighet. Det blir hverdagslig humor av sånt.
   
Studenthverdagen i dette Lydenes rike krever disiplin. Iskald disiplin – når været runder 35 +
og havet ligger paralyserende blått i front. Jeg har mistet fullstendig oversikten over
årstidenes kretsløp- men også over tiden som kalles alder. For på en eller annen måte, så opplever
jeg på nytt det å være 23. Men som alt annet i dette landet – og i livet for øvrig, så er det så viktig å kunne akseptere,
bare være til og  - og så gjerne riste litt sidelengs på hodet slik inderne gjør.
En risting som selv om etterlater et litt undrende vakuum av aksept.
Det er lørdag kveld – og myggen spiser legg til middag. Den spiste nakke til lunsj.

    
Jeg heia Vålerenga for å vise at jeg følger med og håper det hjelper mot Lynfolket i kveld
– men i denne parallelle hverdagen er det faktisk cricket som gjelder.

Svelget av inntrykk

India har en egen fordøyelse.  Nekter man å bukke under for ganen – så blir man sittende i gapet mellom
tennene og kjempe mot kreftene av lukter og smaker og krydder som trenger inn i porene og gjør det umulig å puste.
Men blir man med ned i svelget, lar India gjøre jobben med å absorbere motstand og ta opp nødvendig nysgjerrighet -
så ender man godt nede i magesekken og blir med i en fordøyelsesprosess som rett og slett er en sant eventyr.
Av og til sovende - andre ganger så ytterst levende. 

  
  

  
   

   

 

Saa var alt saa veldig veldig annerledes
Puducherry er et sammensurium av stemninger – og her skal jeg skape et liv noen maaneder med mine.

Det er litt merkelig aa rusle i denne gamle franske kolonien med gater kalt “rue” og
“avenue”. Det er merkelig aa se imperialismens tid saa tydelig – men likvel aldri vaere
i tvil om at dette er og blir India. Lukten av baguetter og croissanter blandes med urin og curry. En ku gnager paa magnolia og eucalyptus og en en richshaw wallah hyler bonjour med tjukk r.

Jeg har faatt reserveforeldre. Raj og Rani har alltid oensket seg en datter.
De smiler over store mager paa husken sin i hagen – mens tjenere serverer kaffe.
Den faste staben er paa fem, men for tiden jobber det 30 mennesker her med aa
sette i stand huset som ikke kan kalles noe annet enn et palass i bydelen “ville blanche”.

Vi bor i Rue Romain Rolland med fugler kvitrende i bur og fisker svoemmende i akvarium. Med takterrasser paa takterrasser og balkonger, pavillonger og flakonger. Papa Raja overvaaker det hele med en maharajas myndighet, men med en enkel gubbes sedvaner. For tross 150 ansatte i sitt firma og total mangel paa kunnskap om sine medborgere av lavere rang, saa promper og raper han som faa. Han klapper seg paa laaret og flirer med smale oyne bak gullbrillene mens han ber ydmykt om en leksjon til i norske fraser.

Han vil gjerne oeve seg til studentene kommer. For snart vil huset vaere fullt av unge norske jenter og gutter. Rani gleder seg som en jenteunge og skifter sari fire ganger om dagen. Hun har fylt hagen med blomster og skapet med Nescafe. I etasjene gjoeres rommene klare – og haandverkerne jobber paa spreng.

Jeg er innstallert i jomfruburet innenfor kjokkenet med eget bad og utgang til hagen -

Joda – jeg har det utmerket.

Takk takk Mamalla

Så takker jeg for meg i lille merkelige Mamallapuram. For denne gang.

En mann triller på en eldgammel sykkel, og på bagasjebrettet har han en dunk med
te som han serverer i små krus for fem rupees. Flokker med uniformerte skolejenter
og gutter virrer langs veien. En morgentrett rickshaw wallah våkner opp på bakken
under kjøretøyet sitt, der han har tilbrakt natten. Den klikkende av håndverkernes
konstante hugging på granittskulpturer svelges inn i trommelyden fra tempelet.
Men filmmusikken vinner lydkrigen i det den kastes ut av kassehøyttalere fra små butikker
og bhavaner som serverer masala dosa til frokost. Rødglødende lukt av røkelse blandes med
kardemomme, nellik og cumin.

- Coconut madame?
Skallen av en passe stor grønn kokosnøtt kappes med en slags sigd, og serveres med sugerør
i det 200 indere ramler ut av en buss i East Raja street.
Det er en helt vanlig morgen i Mamallapuram.

Jeg tror jeg liker denne søvnige lille landsbyen, fordi konturene av kontrastene er så definerte.
Det enkle liv leves langs stranden – med fersk fisk servert med havutsikt i solgangsbris under
palmene – og litt Bob Marley om ønskelig.  Men ti minutter unna syder sørindisk deilig kaos med
lukter og smaker og ekte thali serveres på bananblader i de lokale bavhaner.

Og på bakteppet av dagliglivet ruver en stenhard storhet. Med en elefants tyngde
og guddommelig tidløshet reiser bergvegger seg med de utroligste utskjæringer.
En sti snirkler seg mellom det ene templet eldre enn det andre, det ene gudebildet mer detaljert enn
det forrige – og hele scener fra hverdagsliv med mennesker og dyr utspiller seg på fjellveggene.

Mamallapuram betyr Byen til Mamalla – og Mamalla var tittelen til Narasimhavarman I, en av de
store Pallavakongene som regjerte i området fra 535 til 894 e.kr.

- Se opp for apene, roper en gammel kvinne fra Mumbai – og ler så tannløst og rynkete –
at apekattene blir helt uinteressante. Med kroppsspråk til en tolvåring er hun en henrykt turist på
tempeltur med femti familiemedlemmer. De er på vei ned mot havet for å avslutte dagen ved The Shore Temple.
- Tenk at tsunamien ikke knuste det – det er må være gudebeskyttet, sukker en fetter.
Det lille templet ligger beskyttet av en lang rekke løver, men ellers ganske åpent for været,
og er faktisk oppsiktsvekkende vel bevart. Men selv om monumentene er imponerende,
så kommer det ikke opp mot den opplevelsen det er å oppleve indernes entusiasme, stolthet og
mobiltelefonkameramani. De flirer og ler som småbarn på tur og poserer med bollywood-miner
foran gudebildene,– før de pakker ut lunsjen og inviterer på te.

Men hjemme på Greenwoods tenner Krishna røkelse i bakgården. En meditativ musikk trenger
gjennom til øyeblikket som er så klart definert på netthinnen. Det lille behandlingsrommet gjøres
klart til en guddommelig time.

Øynene til Krishna smiler så gjennomekte under shivamerket i pannen, at all skepsis til massasje i
Asia dunster bort med røkelsen.
- Dette er Ayurveda. Ayurveda er livskvalitet. Du kan komme til meg med ryggplager eller nyrestein
– eller bare for å stabilisere energien din. Slapp av, det er bare deg og meg og gud her inne.

Krishna legger kroppen for sine hender i en klokketime og avslutter med en Siro Dhara
behandling der varm healende olje dryppes gjennom et lite hull i en krukke ned på chakrapunket
i pannen i 30 himmelaktige minutter. For drøye hundrelappen blir livet så tydelig at det nesten er
for sant til å være godt.
Esther står utenfor og venter. Hun er blitt en søster.  Hun rekker ut hånden.
- Kom, bli med meg hjem, jeg har lovet Stella at du kommer til middag!

Men nå er dette kapitelet over. I morgen farter jeg ned til Puducherry – for å bli student på alvor.

  

 

Tilværelsens fargerike letthet

Stress fordamper.  Prestasjonsjag eksisterer ikke. Dagen styrkes åndelig og svekkes materielt. Indere er ubegripelige. Men så er det likevel som om alt er så lett.
Jeg registrerer meg selv manøvrere mellom kuer og sykler og pilprimsreisende mens jeg tenker ”jeg rett og slett digger dette landet”.

Det er som om dagen skrelles for overflødige tanker, renskes for overflødig fett. Unødvendige ord fjernes fra språket og selve kjernen trer frem. Den er vakker.
Livet er vakkert – når en ser det rett i hvitøyet -