Jeg husker broren min pleide å leke en lek som handlet om å velge mellom to onder.
- Vil du bli festet til taket i en krok etter tennene eller bli dratt fire kilometer
etter en traktor i et tau på en grusvei?
Absurd ja – absolutt. Det pågikk i flere år at jeg ble stilt overfor sånne dilemmaer,
som jeg egentlig ikke helt skjønte poenget med.
- Vil du steke i ditt eget fett eller drukne i din egen galle?
Nå er det min tur - så denne går til lillebror?
Det er en mørk og stormfull natt… en fullmånenatt.
Det er litt usikkert om det er natt eller dag faktisk – men lyden av verden
er urovekkende. Og lyset trenger ikke gjennom skymassivet som tynger timen.
Regnet hamrer mot overflaten av byen som bare for noen dager siden badet i
søt sol og flerogtredve pluss. En kjølig vind skylder gjennom rommet i det
gardinene flerrer til side og himmelen lyses opp av ild fra det innerste indre.
Store sorte fugler skjærer gjennom den tykke luften og etterlater seg et tomrom av frykt.
- Det er gudenes vrede, hvisker en liten inder og løper i dekning
for neste slag mot bakken - eller mot oss?
Huset er i unntakstilstand. Dagene går i ett. Husverten ligger på
sykehus etter et hjerneslag. Fullmånefesten er avlyst. Strømmen
brytes. Butikker stenges. Posten kommer ikke frem. Fuglene hyler
i et skingrende slags rekviem, og trærne ligger langflate i det
påsken er et faktum i hinduland.
Det var en mørk og stormfull natt. Men jeg tviler på et det kommer
en morder ut av skapet. Det er jo bare vann og vær tross alt.
Men folk dør av det her. Og det setter hele studentpåsketilværelsen
litt i et dunkelt perspektiv. Spesielt når fullmånen er borte.
- Gudene blir alltid blide igjen og det måne bak skyene, men det er
egentlig mest trist med den elefanten, sukker den lille inderen og spør
om jeg vil komme bort på en kopp te under paraplyen hans.
Nå har det vært stille i Katrines Rom noen dager – men det betyr slett ikke at det
er stille i India – det betyr heller ikke at det regner lenger faktisk.
Men det betyr kanskje at jeg er blitt litt blasert.Ting gjør ikke like stort inntrykk lenger.
Filmmusikken smeller ikke like hardt i bakhodet – og mangel på logikk har
nesten blitt en vane. Tenker ikke lenger så mye over at bussen vi kjører til skolen knirker,
at firfislene klukker i taket og at varmegradene slar krøll på seg før lunsj.
Har faktisk glemt havregrøt til frokost, grovt brød med Jarlsberg på og smakfull kaffe fra den supre
kaffemaksinen. Har gjemt bort alle minnene om 37 bussen, om Aftenposten, den store deilige rød
sofaen, om kjølige, friske netter og klare morgener som river i kinnene. Tenker aldri på å rusle over
Grønland eller på St hanshaugen. Har rett og slett blokkert hvor veldig veldig hyggelig det er å gå på
teater, rusle over Grunerløkka og møte en venninne på kafé. Tenker aldri på fuglene som knakker på
kjøkkenvinduet og toget som ruller forbi. Savner aldri kvelder med god film på den digre tv’en eller
kjæresten min som kommer med verdens største blomsterbukett bare fordi det er fredag.
Nei, jeg har rett og slett glemt alt sammen.
Blasert, arrogant og opphetet av det som begynner å likne på en indisk sommer
- ønsker jeg alle dere jeg har glemt der hjemme i landet jeg har fortrengt en RIKTIG GOD PÅSKE.
Tro ikke et sekund at jeg kommer til å savne påskekrim eller Viggo Valles labyrinter
- ei heller store deilige appelsiner, lange turer på fjellet med termos i sekken
eller en god klem fra noen jeg bryr meg om.
Neida neida – nå skal jeg rusle rundt hjørnet der det stinker India og spise masala dosa helt alene -
Søker medfølelse nå -klikk for symboler for frustrasjon
Jeg liker egentlig ikke å snakke om været. Været er en av de mange tingene
som jeg aldri får gjort noe med. Uansett. Men mens jeg stort sett har tro på at
det å snakke og sette ord på ting – er løsningen på mye – så gjelder ikke det været.
Hjemme i rare lille Norge - så er det ingen som sier ”det skal ikke regne nå” - for det
regner sommer som vinter og vår. Men i India har været en helt annet mening. Det
skal ikke regne i mars. Monsunen kommer ikke før om et par måneder.
Det plasker. Det renner. Det flyter. Sandaler smuldrer opp og fuktigheten tetter igjen
porene og legger igjen et belegg på kroppen. Strømmen ryker og butikkene stenger.
“Det skal ikke regne nå!”
- Jeg er ikke Gud, så jeg får ikke gjort så mye med det, smiler dørvakten som har nattevakt
under en dryppende takrenne.
Tenk at jeg skulle få bruk for den ulljakka som har ligget nederst i sekken siden jeg
ruslet til Flytoget likevel -
Hvis dagen hadde en stemme – så tror jeg han ville stille skreket;
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg rister sånn! Jeg forstår ikke hvorfor timene
mine presses sammen til en masse av stemninger og tyter ut av ørene mine.
Men kanskje vet han hvorfor - kanskje er det bare meg som undrer – rett og slett
bare fordi jeg kun er en liten prikk på dagens netthinne.
I så fall skulle jeg ønske at dagen kunne reise seg opp bak en talerstol og tale til sitt folk.
Jeg skulle ønske han kunne peke og forklare pedagigisk om sin anatomi – med
tydelige termer forklart hvorfor han rister sånn.
Hvis dagen hadde evnen til å uttrykke ord - så er jeg sikker på at han kunne
forklart meg litt av logikken. Jeg kunne flittig tatt notater og tegnet piler og
modeller og kanskje regnet meg frem til et minste felles multiplum av mening.
Hvis dagen hadde en røst – skulle jeg bedt ham om å synge. Jeg skulle bedt ham
om å jalle ut en nasjonalistisk hymne om de enkle ting – som kunne få meg til å slutte å
produsere spørsmål – og bare akspeptere dagen som en eneste sannhet.
Hvis dagen hadde en stemme - så skulle jeg bedt ham å være litt stille
- bare så jeg fikk ro til å tenke.
Etter endt skoledag – i sedvanlig labert tempo fyller bussen seg – og vi skal hjem.
Vi skal svinge rundt palmene og dundre inn i mot byen mens bollywoodmusikken
tyter inn i hjernen gjennom varmegrader og sprengte høytalere.
- Er ikke dette en ekstra lang buss, en annen enn dem som vanligvis frekventerer
strekningen mellom studiesenteret i palmelunden?
- Det er varmt! Kjør!
Sjåføren gestikulerer og rister på hodet - men hopper inn i forsetet og ruser motoren
løs fra det fuktige vakuumet. Bussen sneier en palme, og en til - men i det den skal vrikke
seg unna den tredje tar vipper vi mot vannet som befinner seg omtrent 40 centimeter fra høyre
forhjul. Dunk. Hyl. Skrik. 20 mennesker kaster seg over på motsatt side i bussen. Men da skal
sjåføren løs fra leira - og dunker gassen i ned igjen.
Det er et øyeblikk litt som på film - bortsett fra at vi er ikke i ferd med å vippe utfor et stup -
bare millimeter fra å velte i en gjørmete innsjø - men likevel - dagens adrenalinanfall -
Vi får revet opp døren og klatrer ut av bussen som står strandet - og der står den kanskje ennå
Min største frustrasjon var imidlertid at jeg ikke hadde med meg kamera.
Kan noen fortelle meg hva det er med frosker?
Tygg på ordet FROSK – og kjenn hvor seigt det er. Men hva er det som gjør verden så opptatt av nettopp frosk?
Hvis du benekter det faktum at det faktisk eksisterer en froskefetisj i vår digitale virkelighet, så kan jeg herved
fortelle at hver eneste dag - hver bidige dag siden jeg tilfeldigvis omtalte en helt vilkårlig frosk her inne
på Katrines Rom - så har nettbrukere funnet veien til rommet mitt nettopp via søkeordet Frosk!
Hva er det med dere? Her deler jeg tanker og bilder fra verdens fjernere kroker
- og så er dere mest opptatt av små haleløse rødgrønne amfibier?
Det reiser seg en kjempe seg fra dypet under hverdagen og dirrer
luften i den indiske delstaten Tamil Nadu. Det er som om en kraft siger opp fra Indias indre,
fra det stedet der all undertrykket sorg ligger glemt. Det er som om den bryter seg ut av det
låste rommet der alle minner er gjemt, alle knuste drømmer er stuet bort, der hele den intense
historien om Indias kamp for uavhengighet er arkivert i store tunge hyller.
Det hviskes fra munn til munn “En satyagraha skal begås, det kommer satyagrahis til vår by;
fort, fort, de kommer i dag – la oss tromme sammen alt som kan krype og gå”.
Men kjempen som reiser seg denne gangen er litt annerledes enn den gang den lille store
Mahatma Gandhi i 1930 og gikk sin saltmarsj til Dandi i stille protest mot britenes saltskatt
og monopol på å produsere salt. Satyagraha betyr å holde fast sannheten.
Marsjen utløste den gang et skred av ikke-voldelig energi landet rundt. I Tamil Nadu vandret
en parallell saltmarsj ledet av Rajapalojari, fra Trichy til Vedaranyam der saltloven bevisst ble brutt
– og både formenn og bakmenn ble straffet med bøter, konfiskering av land og fengsel.
I dag går vi med et annet fokus. Florina Denoit går i spissen:
- Vi går for Kvinnen. Med et budskap om håp. Om forandring. Om verdighet. Først og fremst skal vi snakke.
Og vi kan få folk til å snakke. Vi ønsker kun å tenne en ild – og så får vi se om den brenner.
Foreløpig aner hun ikke at denne dagen skal komme til å eksplodere før det bli natt igjen.
