Hva var det som skjedde? Det skjedde så fort. Jeg snublet inn i en eksamenstid -
og hadde det bare bra. Ikke noe stress. Og så plutselig er jeg bare ferdig. Oppgaven
er levert. Og igjen er bare en svett indiske tomhet -
Hvor er den yre glade hoppende sommerferiefølelsen? Den som gjør at man kaster
ranselen i buskene og hopper i havet og spiser Lollipop?
Jippi – klippi! Det funker liksom ikke helt. 
Kan mannen min komme å fylle tomrommet snart kanskje?
Det er i grunnen ganske merkelig at det skal kjennes sånn å ha eksamen.
Jeg kjenner meg som en dronning. Jeg har flyttet ut fra negativ energi, overvunnet
en matforgiftning og kommer ut på den andre siden som en ny kvinne.
Yogalæreren sa at ut hun ikke hadde sett meg så klar i blikket på lenge.
Og det tror jeg faktisk på. Jeg har svettet i feber og vrengt innsiden ut.
Og jeg har flyttet inn i en drømmeleilighet med frisk luft og ren energi.
Her skal jeg være et par uker og jobbe flittig mens jeg venter på min mann.
Og blir egoet for stort, eksamen uoverkommelig og prestasjonene til fjell,
da har jeg noen sånne blikk å huske på - ti tusen ganger viktigere enn eksamen.
En uke på reisefot utvidet sprengt lagringsplassen for bilder i netthinnebiblioteket.
Mennesker og livshistorier har knyttet seg sammen til det spindelvevet av referanser
som jeg igjen kan identifisere mitt eget liv ut fra. Og jeg er takknemlig. Stille.
Indisk landsbygd koker i varmegrader, og mennesker jeg møter har aldri sett noe annet
enn nettopp sin egen landsby. Jeg kan pakke sekken min og reise når jeg vil. Jeg kan
fylle opp bokhyllen med opplevelser og utvide egen horisont. Kobitas sønn Godo er to
år og kommer kanskje aldri til å se en annen horisont en den i Bengalbukta.
Jeg er ikke så sikker på om det er antall tilbakelagte kilometer som angir lykke.
Men jeg er ganske sikker på at evnen til å kjenne takknemlighet er nært knyttet opp
til å har det godt. Siste kveld i Puri gjorde jeg en stor feil. Jeg satt i en sykkelrichsaw på
vei hjem. Richshaw wallahen var en ung, tynn og svett liten mann. Men han smilte. Han sang.
Han ba om 30 rupees for å ta meg tilbake til hotellet mitt. Jeg visste at taksten var 20, men
smilte og sa det var greit. Jeg så hvordan blodårene pumpet. Musklene slet i varmen selv om
det var kveld - og jeg plutselig fikk jeg lyst til å uttrykke min takknemlighet og gjøre mannen
glad. Jeg smilte vennlig til ham, takket for turen og ga ham 100 rupees. Ansiktet til mannen
forandret umiddelbart karakter. ”You give me 500!” spyttet han på meg. Jeg ble helt paralysert.
Så handlingslammet at jeg tok mine 100 rupees tilbake og ga ham 30 - som avtalen faktisk var.
Og tro meg, han ble sint. Kan man forvente takknemlighet? Feilen jeg gjorde var nok det
- for det jeg fikk var grådighet. Og den balansegangen er hårfin. Når jeg er takknemlig, men blir
besatt av mer å være takknemlig for, så er ikke takknemligheten stille lenger.
Så akkurat nå - er jeg stille takknemlig for alle de opplevelsene denne uken har gitt meg.
Min dag er bare basert på mine valg og mine tanker.
Og uansett hvor ydmyk jeg er, så er jeg sentrum for
alle mine opplevelser. Da blir tanken om at alle andre
mennesker har akkurat like mange tanker som meg
ubegripelig stor. Alle de tusener av indere som beveger
seg rundt i sine liv er sentrum for sine valg og sine tanker.
Og alle tankene til sammen utgjør dette minuttet av energi.
Da blir jeg så bitteliten og forsvinner inn i et gap av som
ikke kan kalles noe annet et digert Være.
Kvinnen som tørker kumøkk på stranden for å få brensel.
Gutten med dollarbeltet som kan femten ord på engelsk
og som aldri har gått på skole. Kvinnen med mangokurven
på hodet og den senete gamle sykkelrichshaw wallahen.
Selv kua i gata og kamelen på stranden.
Dagen er et uoverskuelig nettverk – og jeg blir en uviktig
liten prikk i det hele. Det kjennes egentlig ganske fint.
Jeg må først beklage foregående ordutgytelse.
Det var rett og slett litt voldsomt – men et uttrykk for
maksimal frustrasjon. Roen har senket seg
– og her i Puri vil jeg la noen bilder tale for seg – og la ordene ligge.
Her møter jeg mennesker og øyeblikk som gir dagene mening.
Det kjennes som om jeg er nappet ut av
verden med pinsett. Det skjedde i det jeg
hoppet av bussen der veien fra Konark gjør
en sving der bølgene brekker mot stranden
og elven Chandra møter havet.
Det skjedde i det jeg så kokosnøttmannen
fra ni år tilbake selge kokosnøtter
– og solen legge seg som en appelsin på
toppen av fyrtårnet. Det skjedde fiskergutten
kom løpende og curdmannen som hadde
tannverk for den gangen for lenge siden,
smilte med nye tenner og pekte mot ashramet
til Baba Panda. Jeg mistet bakkekontakten
og alle perspektiver på tid da jeg skimtet “paraplyhuset”
mellom palmene og en kropp med masse hvitt
skjegg som løftet to lange armer over hodet
og ropte “Katarina – jeg visste du var på vei – “.
Mama hoppet ut av kjøkkenhulen og
kua løftet hodet mellom banantreet.
I noen timer var resten av verden rett og
slett hvisket ut. De så ut akkurat som de
gjorde for så mange år siden. Vinden surret
rundt i rommet uten vegger og
barnetegningaktige gudebilder malt på
de slitne søylene pakket stunden inn
en fabelaktig stemning. Baba hentet frem
brevene jeg har skrevet og humret mellom
litt færre krøllete tenner enn før.
Datteren i huset var giftet bort, en ny familie
hadde flyttet inn i ashramet – men ellers var alt,
absolutt alt som jeg hadde lagret det langt bak
i hukommelsen – bak alt det som har skjedd
i mitt liv de siste årene.
Duefamilien med rede i taket var blitt
litt større – og kua litt tynnere – men
stranden like paralyserende vakker og hvit,
bølgene like strenge og horisonten like blek.
Fremdeles var det mangel på mat – og toalettet
var den busken man måtte finne i skogholtet
mellom tempelet og veien. Natten var like luftig
der jeg la meg på en matte på gulvet foran alteret.
Jeg holdt fast i følelsen av paradis
– jeg klamret meg fast i illusjonen om at dette
er min hemmelighet – min kunnskap om et sted
på denne jord der ingenting forandrer seg
- min visshet om at her kan jeg alltid komme
tilbake – alltid få en plass på gulvet og en
velsignelse av Shivas mann på jord.
Men det går dessverre ikke an å klamre
seg til illusjoner. Og jeg tror ikke på
hemmeligheter lenger. Chandrabhaga hadde
ikke forandret seg en millimeter. Men det har jeg.
Jeg løper ikke like fort lenger. Jeg har lært
meg å kikke langs veien der jeg går – og min
evne til å se meg selv hindrer meg i selvbedrag.
Jeg så bort på mannen som alltid har hatt en
spesiell plass i mitt hjerte som den kloke,
gamle guruen med visdomsord for alt.
Jeg så hvordan han hostet gjennom røyken.
Jeg så hvordan blikket sløret fjernet seg fra
den verden jeg nå lever i. Hvordan mantraene
jeg trodde var visdom snøvlet seg vekk i en
fjern latter. Han forsvant. Lukten av ganja la
pakket natten min inn i en trist tåke – og jeg
visste at jeg kunne ikke fortsette å være i
Babas paradis. Jeg hører ikke hjemme her lenger.
Han røyker for innsikt og guddommelig inspirasjon.
Min innsikt og min sinnsro kommer ikke
gjennom en pipe. Jeg kan aldri forandre en baba –
jeg kan aldri forandre noen andre mennesker.
Men jeg kan velge hvordan jeg forholder meg til dem.
Jeg var redd for at tsunamien hadde ødelagt
Chandrabhaga. Det hadde den ikke. Men i morges
kom en ny flodbølge rasende. Det reiste seg en vegg
av spørsmål og fråden sto av timen på stranden da jeg
innså at det rett og slett ikke var mulig å finne noen svar.
Det var heller ikke mulig å møtes på halvveien.
Baba må leve sitt liv. Jeg må leve mitt.
Og det er ikke i Chandrabhaga.
Det er ufattelig trist å knuse en drøm.
Det er ubeskrivelig vondt å pakke sekken i selvinnsikt.
Det handler ikke om at jeg ikke kan akseptere en annen
livsform en min egen – det handler om å erkjenne egen
maktesløshet og våge å være ærlig mot meg selv.
Uten chillumpipen mellom oss, var magien borte.
Chandrabhagas rammer er, og vil alltid være, et paradis
som knapt forandres over tid – men innholdet får en annen
melodi når man ikke ønsker å dele Babas rus for Shiva.
Det er kveld i Puri. Bølgene slår mot stranden her også;
i Orissas lille rare tempelby. Varmen har skremt alle
turistene vekk – så byen har et støvet solbleket uttrykk.
Prisene stuper med varmegradene – så jeg har flyttet inn
i toppetasjen på et enkelt strandhotell med egen takterrasse
og utendørs dusj. Jeg har hengt myggnettet mitt over en
dobbeltseng og takknemlig langt innenfor hjertet for det lille
jeg har av komfort; rennende vann, en madrass og friheten
til å velge. Jeg er tett i hodet og sliten langt inn i ryggmargen
- men jeg er rolig.
En kritthvit fet firfirsle med gråblå øyne sitter på veggen
foran meg og klukker. Hva skal jeg spørre ham om i kveld,
nå som jeg har reist så langt for bare å bli forvirret?
- Hvorfor gjør dette egentlig så vondt, er det fordi drømmen
om Chandrabhaga har ligget inne i virkelighetsbildet på et vis
– at en vegg er revet bort på en måte? Eller er det rett og slett
bare en følelse av å ikke bli forstått, ikke høre hjemme,
ikke få ting til å stemme? Er det sånn at paradis kanskje ikke
finnes noe sted på jord, men heller på innsiden i eget landskap?
Er det sånn at sorgen over en tapt fantasi går over og erstattes
med av nye drømmer og at virkelighetsbildet transformerer
seg selv av både gode og vonde opplevelser – at det er en
mening med alt selv om jeg ikke begriper det?
- Ok ok ok ok, svarer firfirslen og forsvinner bak sengen.
I det jeg åpnet datamaskinen min for å skrive, kravlet en
sti av bittesmå gule maur opp mellom tastene på tastaturet.
De var blitt med fra paraplyhuset i Chandrabhaga.
Jeg ristet maskinen og hodet og livet opp ned. Nå er det stille.
Kun lyden av puja fra et av de mange templene.
Men jeg kjenner pusten min. Jeg har plantet meg selv i livet igjen.
Her kjenner jeg ingen,
men det er lenge siden jeg har kjent meg selv så godt.
Det var som om en tåke la seg over livet et par dager etter at eksamen var levert.
Det var som et stillle vakuum etter en syklon som hadde herjet alt som noen
gang hadde eksistert av sinnsro, tålmodighet og toleranse. Men etter på ble det stille.
Det rare med det tomrommmet som skapes etter endt arbeidsøkt, er at det kjennes litt
uten verdi. Det er bare tomt. Og uansett hvor mye jeg unner meg selv en pause, så kjennes
ikke pausen god så lenge den bare er tom. Tomhet aler frem små prikker på samvittigheten
som kiler frem irritasjon og lett ubehag. Når presset fjernes - er det som om alt står stille.
Jeg har lært at det må handling til for forandring. Jeg har lært at man må be om hjelp hvis
det kjennes vanskelig å handle. De som står meg nær kjentes plutselig veldig langt unna.
Men jeg har også lært på min vei at hjelpen ofte er overraskende nær om det bare søkes oppriktig.
Jeg sukket i tomheten min med tusen tanker i hodet og uten evne til å ta en skikkelig
bestemmelse – og lot blikket falle i maktesløshetens stund. Og der – der på veggen satt han.
Han kikket på meg med store - nesten omsorgsfull øyne - og lot ingen tvil komme
i mellom oss. Han var en venn.
- Skal jeg reise bort noen dager, synes du? hvisket jeg.
- Skal jeg kanskje til og med unne meg en flybillett opp til han som for mange år
siden lærte meg at man kunne spørre firfisler om råd når noe var vanskelig? Skal jeg
rett og slett pakke sekken og reise opp til Baba Panda i Chandrabhaga?
Han blunket faktisk. Jeg har aldri stått ansikt til ansikt og hatt øyekontakt med en
firfisle. Men han fislet ikke unna - han blunket en gang til og klukket: ok ok ok ok ok!
Det var som om vakuumet sprakk akkurat da. Tåken lettet.
Verden hadde mennesker og lyder og varmegrader igjen.
Det minnet meg sårt om hvor viktig det er å kunne be om hjelp.
