Stormende galskap

Det knaser lett mellom tennene. Og det slår meg hvor tjukke træler en kamel
faktisk har på albuene. Sandstøv legger seg i øregangene. Og det slår meg at
selv i ørkenen så er lyden av en morgen nok til å vite at jeg fortsatt er i India.

Fjorten ganger før frokost har vi svart på hvordan vi har det. Men ørkenindia har
likevel visse særegenheter. Richshawene er smalere for å trenge gjennom
folkemengden i Jodhpurs krøllete gamleby – og de har en royal utforming
- som matcher et palass som ikke en gang Toppen Beck har sett maken til.

“Her er kumøkk. Kamelmøkk. Apemøkk. Eselmøkk. Kattepiss og hundedritt.
Rottelort og grisepromp. Og sikkert også menneskebæsj!”
Min mann er snart forelsket i dette landet som meg – i det ris og curry blir slengt på
en blikkplate og 24 mennesker setter seg ned for å stirre mens vi skal spise lunsj.

Ja, vi elsker Rajasthan. En indisk sommer lærer meg en del om anatomi.
Lite ante jeg om svettekjertler. At det gikk an å svette på leggen og på fingrene.
Med sand i lufta tilbyr dagen gratis peeling f-24 hours service.

Men snart er det slutt. For lenge siden tok jeg en eneveldig beslutning om at det
siste uken av Indiaoppholdet skulle nytes i Himalaya, Ladakh.
Yr.no forteller om +6 grader og snø om natten.
Vi skal bytte ut India A/C med India Ullpledd.

India tar aldri slutt.

Og så en liten kuriosa - for dere som kjenner’n:

India A/C

Og om det virker som om det har stilnet på her på rommet så er det bare en illusjon.
India er aldri stille. Det har seg bare sånn at alt plutselig ble forandret.
Ikke India. Det eneste som har forandret seg i India er at richshaw-wallahene har
fått mobiltelefon.

Men så er alt forandret likevel. Jeg er vant til å oppleve dette absurde leven
gjennom to øyne. Jeg er vant til å gurgles inn i Indias indre med minimal
motstand og la chilien flomme.
Og så plutselig er vi to.
Plutselig har jeg noen å dele alle raritetene med. Det er veldig fint.
Men med fire øyne og evne til å sette ord på ting – så blir bloggiveren dempet.

Jeg har aldri før vært på ferie i India. Jeg har reist i India. Jeg har levd i India.
Jeg har heller aldri vurdert dronninglivet. Jeg visste faktisk ikke at det var mulig.

Med mannen min opplever jeg et annet India. Like merkelig. Like kontrastfylt.
Like sterkt. Like frustrerende. Like endeløst. Men med Air condition.
Med svømmebasseng. Med palasser og greske salater servert av ydmyke
tause menn med turban. Dette er også India.

Jeg benytter sjansen til å sende en diger klem til Tamil Nadu.
Klikk bildet større for å kjenne denne hjertens galskapen.

- et sukkens takk til alle karakterene som har fått en plass på innsiden av
høyre hjerteklaff. Reisen er ennå ikke slutt. India tar aldri slutt.

av og til kan det rett og slett komme helt plutselig - og reaksjonen uteblir
et lite sekund;

helt til det brister i en maksimal lykke -

Srinagar – Kashmir

Tenk at jeg skulle få komme tilbake til byen som hadde lagret seg
et sted i hukommelsen med et ubearbeidet lerret av historier.

Tenk at jeg skulle få sitte på Dal Lake og se ørnene sveve og kjenne
en maksimal tilstedeværelse – og en udelt kjærlighet til livet.

Srinagar er enestående på denne kloden. Magisk, sårt ekte – en slags
eventyraktig virkelighet som kjennes et sted langt inne i hjertet.
Fjellfolkets stolthet farger følelsen av å være en del av noe som selv ikke
tiår med krig kan knekke. Et Shangi-la gjemt mellom fjellene, et Shalimar
som politikk og terrorisme har fjernet fra turistkartet.
Men de hjerteformede årene bryter vannflatens lotusåkre, og ingenting
kan frata Kashmir sin ubegripelige skjønnhet.

Reisen til Gulmarg ble litt for dramatisk

Allah, Shiva eller andre høyere makter,
takk for at dere var på jobb i går -
klikk for åstedsrapport…