Kjøtt

Kjøtt er døde dyr. Det er jo ikke til å komme fra. Pølser er oppmalt gris.
Kjøttdeig er assorterte innvoller og kvernet oksemage. Kyllingfilet er
kverkede fugler og kalkunpålegg er og blir drept, partert, most og pressa fjærkre.

Jeg er ingen gårdsjente. Jeg vokste opp med tacoens og pizzaens inntog på
den norske kjernefamiliens kjøkkenbord. Med kjøttdeig i ruller fra frysedisken på Rimi.
Det er min daglige omgang med døde dyr her hjemme i dag også. Jeg rusler stort sett
forbi, og jeg tenker ikke nevneverdig over at kjøttet har breket eller gryntet.

Mens så sitter jeg her en tirsdag og ser gjennom bildene mine fra India,
og det slår meg at der hadde jeg en daglig omgang med døde dyr. Tenk om det
hadde vært sånn her i Oslo- bare se det deg for dette på hjørnet i Bogstadveien:

Hadde Mattilsynet brydd seg, eller hadde de hatt nødvendig humor?

Bare en aldri så liten bod på Youngstorget kanskje?

 

Kvinneliv

Og så ramla en slags hverdag ned i hodet -
en hverdag med vanvittig mange ting.

Det slår meg at jeg eier mange tusen ting. Møbler, bilder, gardiner, motoriserte og
manuelle kjøkkenduppedingser for det ene og det andre. Kniver, gafler, salatbestikk
i ulikt materiale, kaffekopper i diverse former og størrelser. Puter her og tepper der.
Kasser med klær som jeg bærer opp og ned til loftet med årstidene. Tonnevis med
bøker. Kassetter med papirer. Kilometer med ledninger og skap og skuffer fulle av
greier og ugreier. Vanvittig mye å flytte på og velge i. Det kan bli en hel hverdag av sånt.

Men jeg har ikke hijab.

Det er ikke opp til meg å bestemme hvilket liv som er best.
Razieya i Srinagar har ikke alle mine valg. Hun har aldri hørt om Åslaugs stabbur.
Hun aner ikke at Nederland akkurat banket Frankrike ut av EM. Hun har ikke
begrep om oljepriser eller mine skuffer og skap. Men hun fortalte meg at hun var forelsket.
Og hun sa hun hadde tillit til livet – der hun kanskje sitter akkurat nå, i lyset fra vinduet
og studerer sin Koran.

På merkelig vis så er jeg nesten litt misunnelig i min overflod.

Så stille det er…

Og så er det ingen kuer i gaten lenger.
Ingen elefantlegg å skue i det bilen smyger nesten lydløst ut fra Gardermoen.
Det lukter ikke heller. Den intense stanken av ammoniakk i grøftekanten er borte.

Så rent det her. Ingen hauger med plast og papir og matavfall sortert for at kuene
skal få sitt før det måkes over på trillebårer til salg for noen rupees.
Ingen tiggere på motorveien. Ingen sikk-sakkkjøring. Ingen richshawer.
Ikke en gang en geit.

Men det er dyne i sengen. En tykk og varm dyne. Det er et kjøleskap som virker.
En vaskemaskin til klær - og en annen til glass og asjetter. Det er en flat tv på
veggen og internett på maksinen  - når jeg vil.
Her er lysbrytere som virker og varmt vann i dusjen. Strøm hele dagen, en familie som smiler
og et helt hjem… – fylt til randen av bagasje fra et fem måneder langt kapitel
- der ingen ting var en selvfølge.

Ingen roper til meg på gaten. Ingen spør hvor jeg kommer fra og hvordan jeg har det.
Ingen hopper ut av bittesmå butikker for å overbevise meg om at jeg trenger en t-sjorte med
wrestling-helter. Ingen tilbyr meg ørerens eller min vekt vist på en badevekt på gatehjørnet.
Ingen bikkjer kjemper om makten i gata etter mørkets frembrudd.

Det er så stille her. Men akkurat nå er det kunnskapen om støy om gir
akkurat denne nattens stillhet en helt spesiell mening.

Og snapp på snipp og snute

Det er nesten som å lukke en eventyrbok.
Det er nesten som å lukke øynene, og nesten ikke kunne forstå at om
få timer så er denne historien over -

En hes imam med feedback i høytaleren bryter lyden av buddhistenes
surrende bønnehjul – og et snøkledd Himalaya er fremdeles bakteppet
for dagen i dag. Strømmen ryker for femte gang i dag – og en liten rar
tibetaner serverer momo og nudler til lunsj. Uansett hvor hardt jeg kniper
øynene igjen – så er det litt vanskelig å forestille seg Gamlebyen.

     

Men om 40 timer er jeg hjemme.

Jeg rister lett på hodet og forsøker å danne meg et bilde av de siste månedene.
Evig larm. Konstant mangel på sammenfallende logikk. Ti tusen situasjoner der
jeg har bedt høyere krefter om sinnsro for ikke å eksplodere.
Men så mange smil. Så mange samtaler. Så mange skjebner. Så uendelig mange
øyeblikk som beriker forholdet til verden rundt. Så mange tryner. Så mye latter.
Og så manger ganger der jeg blir minnet om at jeg ikke har alle svarene.
Det er så mye jeg ikke forstår. Og takkfor at jeg forstår akkurat det.

   

Så mange eventyr. Så fabel-aktig. Og likevel så brutalt virkelig.
Nå skal jeg reise hjem til det andre livet. Til den hverdagen som naboene har
levd i hele tiden. Kuene her kan ikke en gang forestille så ordnede forhold…
Men i bagasjen er full. Stappful. Millioner av minutter med minner og mennesker
som vil gjøre det ordnede livet enda rikere enn før.

  

Noen reiser langt for å finne seg selv.
Det gjorde jeg heldigvis før jeg reiste denne gangen.
Noen tror nøkkelen til ro og lykke ligger i Østen.
Jeg tror den nøkkelen ligger i egen lomme.
Men litt hjelp på veien kan man få
- vidundermiddelet er å få smakt i Gamlebyen om kort tid.

 

 

 

India Ullpledd

India tar aldri slutt. Det alltid en ny sving. Det er alltid en ny ku. Det er alltid en ny bønn.
Og er aldri slutt på inntrykk og uttrykk – og evig påtrykk fra stemmen på innsiden som skriker;
kan noen forklare meg logikken her?

Men gatene kuene vandrer i, og stemningen inderne ber i, og klimaet hele scenen utspiller seg i -
kan forandres totalt med en liten tur i en flyvende maskin.
Fra fargesprakende ørkenland i Rajasthan, via en kontrastenes hovedstad der øyet flakker
mellom slummarkedet og posh materialisme

- til Buddhismens ro i majestetiske Himalaya. Vi har ankommet Leh.
- Jullay! stråler værbitte kvinner i ladakhi ullfrakker.
Byen som er avskåret fra resten av verden store deler av året på grunn av snø, har akkurat
erklært våren for ankommet – og åpnet veien mot resten av verden. Fremdeles litt søvning,
vaier Leh i været og buddhistiske bønneflagg sprer klokskap med vindene.

3505 meter over havet. Å fly inn hit er en test for fysikken. Etter måneder i lavlandet,
får kroppen rett og slett litt sjokk. Naturen setter hjernen under lett trykk – og matlysten
forsvinner med vindene mot Pakistan. Energien reduseres til et minimum
- og det er rett og slett ikke noe annet å gjøre enn gi kroppen og naturen til å samarbeide.

“Legger du merke til at alt er litt stutt her?” hvisker mannen min i det noen pjuskete minikuer
passerer oss i gamlebyen. “Menneskene er stutte. Dyrene er stutte. Selv senga mi er litt for stutt”.
Men i stuttland – hviler en eldgammel ro.

Stille India. Jeg hadde nesten glemt at det fantes. Utsikten fra middelalderpalasset,
med mantraer fra klostrene i bakgrunnen – gir fred til hjertet
- som nok en gang beviser – at India tar aldri slutt.