India tar aldri slutt. Det alltid en ny sving. Det er alltid en ny ku. Det er alltid en ny bønn.
Og er aldri slutt på inntrykk og uttrykk – og evig påtrykk fra stemmen på innsiden som skriker;
kan noen forklare meg logikken her?
Men gatene kuene vandrer i, og stemningen inderne ber i, og klimaet hele scenen utspiller seg i -
kan forandres totalt med en liten tur i en flyvende maskin.
Fra fargesprakende ørkenland i Rajasthan, via en kontrastenes hovedstad der øyet flakker
mellom slummarkedet og posh materialisme
- til Buddhismens ro i majestetiske Himalaya. Vi har ankommet Leh.
- Jullay! stråler værbitte kvinner i ladakhi ullfrakker.
Byen som er avskåret fra resten av verden store deler av året på grunn av snø, har akkurat
erklært våren for ankommet – og åpnet veien mot resten av verden. Fremdeles litt søvning,
vaier Leh i været og buddhistiske bønneflagg sprer klokskap med vindene.
3505 meter over havet. Å fly inn hit er en test for fysikken. Etter måneder i lavlandet,
får kroppen rett og slett litt sjokk. Naturen setter hjernen under lett trykk – og matlysten
forsvinner med vindene mot Pakistan. Energien reduseres til et minimum
- og det er rett og slett ikke noe annet å gjøre enn gi kroppen og naturen til å samarbeide.
“Legger du merke til at alt er litt stutt her?” hvisker mannen min i det noen pjuskete minikuer
passerer oss i gamlebyen. “Menneskene er stutte. Dyrene er stutte. Selv senga mi er litt for stutt”.
Men i stuttland – hviler en eldgammel ro.
Stille India. Jeg hadde nesten glemt at det fantes. Utsikten fra middelalderpalasset,
med mantraer fra klostrene i bakgrunnen – gir fred til hjertet
- som nok en gang beviser – at India tar aldri slutt.
