Det er nesten som å lukke en eventyrbok.
Det er nesten som å lukke øynene, og nesten ikke kunne forstå at om
få timer så er denne historien over -
En hes imam med feedback i høytaleren bryter lyden av buddhistenes
surrende bønnehjul – og et snøkledd Himalaya er fremdeles bakteppet
for dagen i dag. Strømmen ryker for femte gang i dag – og en liten rar
tibetaner serverer momo og nudler til lunsj. Uansett hvor hardt jeg kniper
øynene igjen – så er det litt vanskelig å forestille seg Gamlebyen.
Men om 40 timer er jeg hjemme.
Jeg rister lett på hodet og forsøker å danne meg et bilde av de siste månedene.
Evig larm. Konstant mangel på sammenfallende logikk. Ti tusen situasjoner der
jeg har bedt høyere krefter om sinnsro for ikke å eksplodere.
Men så mange smil. Så mange samtaler. Så mange skjebner. Så uendelig mange
øyeblikk som beriker forholdet til verden rundt. Så mange tryner. Så mye latter.
Og så manger ganger der jeg blir minnet om at jeg ikke har alle svarene.
Det er så mye jeg ikke forstår. Og takkfor at jeg forstår akkurat det.
Så mange eventyr. Så fabel-aktig. Og likevel så brutalt virkelig.
Nå skal jeg reise hjem til det andre livet. Til den hverdagen som naboene har
levd i hele tiden. Kuene her kan ikke en gang forestille så ordnede forhold…
Men i bagasjen er full. Stappful. Millioner av minutter med minner og mennesker
som vil gjøre det ordnede livet enda rikere enn før.
Noen reiser langt for å finne seg selv.
Det gjorde jeg heldigvis før jeg reiste denne gangen.
Noen tror nøkkelen til ro og lykke ligger i Østen.
Jeg tror den nøkkelen ligger i egen lomme.
Men litt hjelp på veien kan man få
- vidundermiddelet er å få smakt i Gamlebyen om kort tid.
