Og så er det ingen kuer i gaten lenger.
Ingen elefantlegg å skue i det bilen smyger nesten lydløst ut fra Gardermoen.
Det lukter ikke heller. Den intense stanken av ammoniakk i grøftekanten er borte.
Så rent det her. Ingen hauger med plast og papir og matavfall sortert for at kuene
skal få sitt før det måkes over på trillebårer til salg for noen rupees.
Ingen tiggere på motorveien. Ingen sikk-sakkkjøring. Ingen richshawer.
Ikke en gang en geit.
Men det er dyne i sengen. En tykk og varm dyne. Det er et kjøleskap som virker.
En vaskemaskin til klær - og en annen til glass og asjetter. Det er en flat tv på
veggen og internett på maksinen - når jeg vil.
Her er lysbrytere som virker og varmt vann i dusjen. Strøm hele dagen, en familie som smiler
og et helt hjem… – fylt til randen av bagasje fra et fem måneder langt kapitel
- der ingen ting var en selvfølge.
Ingen roper til meg på gaten. Ingen spør hvor jeg kommer fra og hvordan jeg har det.
Ingen hopper ut av bittesmå butikker for å overbevise meg om at jeg trenger en t-sjorte med
wrestling-helter. Ingen tilbyr meg ørerens eller min vekt vist på en badevekt på gatehjørnet.
Ingen bikkjer kjemper om makten i gata etter mørkets frembrudd.
Det er så stille her. Men akkurat nå er det kunnskapen om støy om gir
akkurat denne nattens stillhet en helt spesiell mening.
