Og så ramla en slags hverdag ned i hodet -
en hverdag med vanvittig mange ting.
Det slår meg at jeg eier mange tusen ting. Møbler, bilder, gardiner, motoriserte og
manuelle kjøkkenduppedingser for det ene og det andre. Kniver, gafler, salatbestikk
i ulikt materiale, kaffekopper i diverse former og størrelser. Puter her og tepper der.
Kasser med klær som jeg bærer opp og ned til loftet med årstidene. Tonnevis med
bøker. Kassetter med papirer. Kilometer med ledninger og skap og skuffer fulle av
greier og ugreier. Vanvittig mye å flytte på og velge i. Det kan bli en hel hverdag av sånt.
Men jeg har ikke hijab.
Det er ikke opp til meg å bestemme hvilket liv som er best.
Razieya i Srinagar har ikke alle mine valg. Hun har aldri hørt om Åslaugs stabbur.
Hun aner ikke at Nederland akkurat banket Frankrike ut av EM. Hun har ikke
begrep om oljepriser eller mine skuffer og skap. Men hun fortalte meg at hun var forelsket.
Og hun sa hun hadde tillit til livet – der hun kanskje sitter akkurat nå, i lyset fra vinduet
og studerer sin Koran.
På merkelig vis så er jeg nesten litt misunnelig i min overflod.
