Jeg har aldri vært gravid. Og jeg kan rett og slett ikke forestille meg hvordan
det må være å ha et lite nurk inne i magen som plutselig skal ut mellom beina…
I dag har jeg sett et lite mirakel på Ullevål sykehus. Emma. 1 dag gammel.
Trenger man spesielle kvalifikasjoner for å få laga noe så vakkert?
Jeg har aldri sett på meg selv som en snobb av noe slag.
Jeg er passe interessert i kunst og teater og litteratur, og litt over gjennomsnittet
opptatt av verden og det som står i avisen og sånn. Jeg lytter sjelden til klassisk musikk,
setter gjerne på en jazzplate eller en gammel rusten tango, men skjemmes ikke over at
jeg hører på P1. Jeg handler sjelden klær på H&M, aldri på Lindex eller Vero Moda, men
heller aldri i Bogstadveien. Jeg liker sushi bedre enn hamburger og bruker aldri grillkrydder,
men spiser gjerne med fingrene på en lokal indisk bule. Jeg har aldri kjøpt Se og Hør,
men jeg tar ikke skade av en episode Hotell Cæsar etter en lang dag.
Jeg bor i Gamlebyen, heier på Vålerenga og har et åpent sinn der de fleste mennesker får
en plass på samme hylla.
Jeg har alltid sett på meg selv som ganske tilpasningsdyktig og ganske fordomsfri.
Jeg har bodd stort og smått, i bokollektiv på Sunnmøre, på verdens minste hybel med
møllspist vegg til veggteppe eller med do i et skap og dusj på kjøkkenet.
Jeg har danset på bordet i Paris og kledd meg med hijab i Iran. Jeg sovet på gulvet i
tibetanske kloster og delt seng med fire kvinner i Kashmir.
Jeg har lært meg hva off side betyr etter fylte 30 og vært på tangocamp i København.
Jeg har venner med ulik hudfarge og religion og leser både Aftenposten og Donald Duck.
Jeg har smakt litt på livets realiteter på vondt og på godt. Og jeg står ganske støtt i mitt
eget liv uansett hvordan verden ter seg rundt meg. Helt til i kveld.
Det er natt. Klokka nærmer seg to. Og jeg sitter lett desillusjonert etter kveldens
begivenheter. Jeg er litt ør rett og slett. Jeg har vært på bryggedans på Ramton Camping.
Når Rune Rudberglåter spilles i fullt alvor men Ut mot Havet er byttet ut med Opp på Rommet –
og kvinner og menn utspjåket til fredagskveld synger med i en disharmoni som vrir et
sted langt inne i min virkelighetsoppfatning, er det på tide å gjøre opp status.
Jeg har vært utsatt for et lett kultursjokk. Det er på sin plass å innrømme et aldri så lite
nederlag. Kanskje er jeg en snobb. Kanskje er det visse miljøer der jeg rett og slett ikke
kjenner reglene. Jeg satt der i med min indiske daputta rundt skuldrene og skjønte
slett og rett ikke hva det var som skjedde. Men en ting fattet jeg i alle fall der jeg
satt og så pupper og lår og tatoveringer svinge seg i månestripa; folk stortrivdes.
- Det er tiende sommeren min her i år, strålte en dame og inviterte oss
tilbake til lørdagsdans i morgen. – Da blir det liv her skjønner du!
Nå sover de kanskje på Ramton Camping. Tett i tett i kasser og telt. Sist jeg så folk bo så
tett var det i slummen utenfor New Delhi. Der drømte de fleste om å komme seg langt vekk,
men de hadde ikke noe valg.
Men på Campingen på Hurumlandet er folketettheten frivillig og lykkefaktoren høy.
Og jeg har en hel del å lære… Mon ikke jeg tar meg en tur på dans i morra òg.
Norge er i feriemodus. Det sier de.
Reiseradioen spiller de samme tonene som den gjorde da
jeg var liten og det var skolefri og alt som betydde noe var krabbefiske,
bølgene fra danskebåten og is på den lokale hyttebutikken.
Men så skjer det noe når Lollipop ikke smaker lykke lenger – og når krabber fisket fra
en pinne og puttet i en bøtte vann rett og slett minner mest om dyreplageri.
Jeg synes programlederne på Reiseradioen rett og slett er dumme. Jeg lar meg irritere
av informasjon om eskorte og mistede småfugl. Ordet feriemodus, får meg til å hånle
mens jeg blar i den tynne avisen og lager en kopp kaffe til.
For å stikke alle fingrene i gressplenen;
Jeg har vært på ferie. Jeg har vært i månedsvis i India – men fremdeles har jeg ferie – tomme
dager til å fylle med hva jeg vil liksom. Slitsomt. Jeg er rett og slett ikke så god til å ha ferie.
Aftenposten ber oss denne uken ta bysommerbilder. Jaja – tenkte jeg og så meg rundt på
kjøkkenet. Radioen spilte Odd Nordstoga og flytoget suste forbi på vei til Gardermoen.
Jeg helte ut den kalde kaffen og tok med meg kameraet mitt ut.
Jeg bestemte meg der og da for å pliktøve meg litt på dette med ferie hjemme.
Men så satt jeg der med erkjennelsen i halsen og innså at med alle fingrene i gressplenen,
så la jeg merke til hvor vakkert gresset er når det spraker i grønt. Jeg pakket sekken og gikk
på tur i skogen. Jeg må innrømme at jeg aldri har har latt meg fascinere nevneverdig av natur-
fotografi. Det har bare ikke helt vært min greie – men med åpne sanser – så ble verden faktisk
veldig levende igjen. Nesten så jeg fikk lyst til å fiske krabber igjen.
Vi har spist en lett middag på Litteraturhuset i Oslo – min venninne og jeg.
Vi har snakket om menn hjemme, menn på jobben, om jobb og ikke jobb,
om misforståelser, om det som er lett og det som er vanskelig.
En torsdagskveld i Oslo-sommer – og vi er enige om at venninneprat på
kafé er viktig. Vi skravler oss langs slottsparken og putter solbriller på -
da vi plutselig blir nødt til å vurdere hva som er viktig på en torsdagskveld.
En slange er på vei inn i Kunstnernes Hus. Vi ser på hverandre og møter
total uvitenhet i den andres blikk. Ikke det at vi hevder å være innvidd i
alt som skjer av kulturelle begivenheter i byen vår – men her var det MYE folk!
- Hva slags utstilling er dette?
- Det er da mye unge folk? Og alt mulig slags folk?
Vi kjører videre – og biter i oss en aldri så liten flau smak av dette burde vi
kanskje kjent til… Eller Søren, nå går vi kanskje glipp av noe…
- Ja ja, jeg får gå hjem å google det i det minste, hvisker min venninne i det
vi runder SAS Hotellet.
Kjære Linda. Det handlet om en telefon. Slangen av mennesker som skulle inn
i Kunstnernes Hus vår venninne-torsdagskveld, skulle feire en telefon. En telefon.
Ja, så vet vi kanskje likevel best på en torsdagskveld i sommer-Oslo.
Er det noen gang noe som blir sånn som en forventer seg?
Forløper noen gang et møte med mennesker på den måten som
samtalen har foregått oppe i hodet på forhånd?
Et stort selskap med mange tusen ansatte, med verdens største kantine og
menn i sorte dresser i resepsjonen – med glass og speil og uniformerte vakter
-og så er jobbintervjuet rett og slett hyggelig…
Med en kaffekopp i hånden fant jeg og intervjudamen et ledig
rom i kjelleren. Ingen ubehagelige spørsmål. Ingen tester. Ingen skepsis.
Bare en samtale om alt fra hijab og Iran til språk og flytoget.
I løpet av en liten time skulle jeg snakke ut et bilde av meg.
Og det bilde er jo ikke skremmende i det hele tatt. Det er jo bare meg det,
og henne kjenner jeg jo godt -.
Og om jeg får jobben aner jeg ikke. Men jeg har i alle fall erfart at det er
helt greit å gå på jobbintervju i kjole… og at forventninger aldri er noe særlig verdt.
- Husk ordentlige sko, sier en venninne.
- Ikke for dyp utringing, sier en annen.
- Trenger du låne en dressjakke? spør en tredje.
Jeg kikker i skapet. Jeg har 150 kjoler. Minst.
Røde, gule, blå. Blomstrete, stripete, rutete. Klesskapet likner litt
de stativene med feilvarer fra fabrikkene utenfor postkontoret i Pondicherry.
Så trangt at jeg nesten ikke har oversikt over alt som er der.
Jeg synes det er fantastisk å kunne gå på skattejakt i eget klesskap.
Jeg hadde 49 kilo overvekt med hjem fra siste Indiareise. Og mer er på vei i posten.
- Er du sikker å at du ikke skal låne et par sorte bukser?
Jeg liker gevantene mine. Jeg trives i kjolene mine.
Jeg bruker lite penger på tøy- og tror på sett og vis ikke at klær er så
viktig for meg. De er der. Som en del av meg.
Helt til jeg skal på jobbintervju.
Aldri før har jeg kjent dette presset.
Aldri før har jeg lett etter klesskapets mest konforme varianter.
Aldri før jeg har jeg vært så sikker i min bestemmelse:
Jeg går som er i morgen jeg.
Jeg kan ikke være noe annet enn meg selv uansett -
Eller?
