Om å kle seg

- Husk ordentlige sko, sier en venninne.
- Ikke for dyp utringing, sier en annen.
- Trenger du låne en dressjakke? spør en tredje.

Jeg kikker i skapet. Jeg har 150 kjoler. Minst.
Røde, gule, blå. Blomstrete, stripete, rutete. Klesskapet likner litt
de stativene med feilvarer fra fabrikkene utenfor postkontoret i Pondicherry.
Så trangt at jeg nesten ikke har oversikt over alt som er der.
Jeg synes det er fantastisk å kunne gå på skattejakt i eget klesskap.
Jeg hadde 49 kilo overvekt med hjem fra siste Indiareise. Og mer er på vei i posten.

- Er du sikker å at du ikke skal låne et par sorte bukser?

Jeg liker gevantene mine. Jeg trives i kjolene mine.
Jeg bruker lite penger på tøy- og tror på sett og vis ikke at klær er så
viktig for meg. De er der. Som en del av meg.

Helt til jeg skal på jobbintervju.

Aldri før har jeg kjent dette presset.
Aldri før har jeg lett etter klesskapets mest konforme varianter.

Aldri før jeg har jeg vært så sikker i min bestemmelse:
Jeg går som er i morgen jeg.
 Jeg kan ikke være noe annet enn meg selv uansett -

Eller?