Er det noen gang noe som blir sånn som en forventer seg?
Forløper noen gang et møte med mennesker på den måten som
samtalen har foregått oppe i hodet på forhånd?
Et stort selskap med mange tusen ansatte, med verdens største kantine og
menn i sorte dresser i resepsjonen – med glass og speil og uniformerte vakter
-og så er jobbintervjuet rett og slett hyggelig…
Med en kaffekopp i hånden fant jeg og intervjudamen et ledig
rom i kjelleren. Ingen ubehagelige spørsmål. Ingen tester. Ingen skepsis.
Bare en samtale om alt fra hijab og Iran til språk og flytoget.
I løpet av en liten time skulle jeg snakke ut et bilde av meg.
Og det bilde er jo ikke skremmende i det hele tatt. Det er jo bare meg det,
og henne kjenner jeg jo godt -.
Og om jeg får jobben aner jeg ikke. Men jeg har i alle fall erfart at det er
helt greit å gå på jobbintervju i kjole… og at forventninger aldri er noe særlig verdt.
