Vi har spist en lett middag på Litteraturhuset i Oslo – min venninne og jeg.
Vi har snakket om menn hjemme, menn på jobben, om jobb og ikke jobb,
om misforståelser, om det som er lett og det som er vanskelig.
En torsdagskveld i Oslo-sommer – og vi er enige om at venninneprat på
kafé er viktig. Vi skravler oss langs slottsparken og putter solbriller på -
da vi plutselig blir nødt til å vurdere hva som er viktig på en torsdagskveld.
En slange er på vei inn i Kunstnernes Hus. Vi ser på hverandre og møter
total uvitenhet i den andres blikk. Ikke det at vi hevder å være innvidd i
alt som skjer av kulturelle begivenheter i byen vår – men her var det MYE folk!
- Hva slags utstilling er dette?
- Det er da mye unge folk? Og alt mulig slags folk?
Vi kjører videre – og biter i oss en aldri så liten flau smak av dette burde vi
kanskje kjent til… Eller Søren, nå går vi kanskje glipp av noe…
- Ja ja, jeg får gå hjem å google det i det minste, hvisker min venninne i det
vi runder SAS Hotellet.
Kjære Linda. Det handlet om en telefon. Slangen av mennesker som skulle inn
i Kunstnernes Hus vår venninne-torsdagskveld, skulle feire en telefon. En telefon.
Ja, så vet vi kanskje likevel best på en torsdagskveld i sommer-Oslo.
“- Hva slags utstilling er dette?”
Så egentlig ikke den ironien før nå. Herlig.
Comment av eirikso — juli 13, 2008 @ 12:59 am |
En telefon? iPhone på Kunstnernes Hus. I alle dager.
Takk meg til venninneprat på Litteraturhuset.
Comment av lindamac — juli 13, 2008 @ 9:12 am |