Norge er i feriemodus. Det sier de.
Reiseradioen spiller de samme tonene som den gjorde da
jeg var liten og det var skolefri og alt som betydde noe var krabbefiske,
bølgene fra danskebåten og is på den lokale hyttebutikken.
Men så skjer det noe når Lollipop ikke smaker lykke lenger – og når krabber fisket fra
en pinne og puttet i en bøtte vann rett og slett minner mest om dyreplageri.
Jeg synes programlederne på Reiseradioen rett og slett er dumme. Jeg lar meg irritere
av informasjon om eskorte og mistede småfugl. Ordet feriemodus, får meg til å hånle
mens jeg blar i den tynne avisen og lager en kopp kaffe til.
For å stikke alle fingrene i gressplenen;
Jeg har vært på ferie. Jeg har vært i månedsvis i India – men fremdeles har jeg ferie – tomme
dager til å fylle med hva jeg vil liksom. Slitsomt. Jeg er rett og slett ikke så god til å ha ferie.
Aftenposten ber oss denne uken ta bysommerbilder. Jaja – tenkte jeg og så meg rundt på
kjøkkenet. Radioen spilte Odd Nordstoga og flytoget suste forbi på vei til Gardermoen.
Jeg helte ut den kalde kaffen og tok med meg kameraet mitt ut.
Jeg bestemte meg der og da for å pliktøve meg litt på dette med ferie hjemme.
Men så satt jeg der med erkjennelsen i halsen og innså at med alle fingrene i gressplenen,
så la jeg merke til hvor vakkert gresset er når det spraker i grønt. Jeg pakket sekken og gikk
på tur i skogen. Jeg må innrømme at jeg aldri har har latt meg fascinere nevneverdig av natur-
fotografi. Det har bare ikke helt vært min greie – men med åpne sanser – så ble verden faktisk
veldig levende igjen. Nesten så jeg fikk lyst til å fiske krabber igjen.
