Litt å lære

Jeg har aldri sett på meg selv som en snobb av noe slag.

Jeg er passe interessert i kunst og teater og litteratur, og litt over gjennomsnittet
opptatt av verden og det som står i avisen og sånn. Jeg lytter sjelden til klassisk musikk,
setter gjerne på en jazzplate eller en gammel rusten tango, men skjemmes ikke over at
jeg hører på P1. Jeg handler sjelden klær på H&M, aldri på Lindex eller Vero Moda, men
heller aldri i Bogstadveien. Jeg liker sushi bedre enn hamburger og bruker aldri grillkrydder,
men spiser gjerne med fingrene på en lokal indisk bule. Jeg har aldri kjøpt Se og Hør,
men jeg tar ikke skade av en episode Hotell Cæsar etter en lang dag.
Jeg bor i Gamlebyen, heier på Vålerenga og har et åpent sinn der de fleste mennesker får
en plass på samme hylla.

Jeg har alltid sett på meg selv som ganske tilpasningsdyktig og ganske fordomsfri.

Jeg har bodd stort og smått, i bokollektiv på Sunnmøre, på verdens minste hybel med
møllspist vegg til veggteppe eller med do i et skap og dusj på kjøkkenet.
Jeg har danset på bordet i Paris og kledd meg med hijab i Iran. Jeg sovet på gulvet i
tibetanske kloster og delt seng med fire kvinner i Kashmir.
Jeg har lært meg hva off side betyr etter fylte 30 og vært på tangocamp i København.
Jeg har venner med ulik hudfarge og religion og leser både Aftenposten og Donald Duck.

Jeg har smakt litt på livets realiteter på vondt og på godt. Og jeg står ganske støtt i mitt
eget liv uansett hvordan verden ter seg rundt meg. Helt til i kveld.

Det er natt. Klokka nærmer seg to. Og jeg sitter lett desillusjonert etter kveldens
begivenheter. Jeg er litt ør rett og slett. Jeg har vært på bryggedans på Ramton Camping.
Når Rune Rudberglåter spilles i fullt alvor men Ut mot Havet er byttet ut med Opp på Rommet –
og kvinner og menn utspjåket til fredagskveld synger med i en disharmoni som vrir et
sted langt inne i min virkelighetsoppfatning, er det på tide å gjøre opp status.
Jeg har vært utsatt for et lett kultursjokk.  Det er på sin plass å innrømme et aldri så lite
nederlag. Kanskje er jeg en snobb. Kanskje er det visse miljøer der jeg rett og slett ikke
kjenner reglene.  Jeg satt der i med min indiske daputta rundt skuldrene og skjønte
slett og rett  ikke hva det var som skjedde. Men en ting fattet jeg i alle fall der jeg
satt og så pupper og lår og tatoveringer svinge seg i månestripa; folk stortrivdes.
- Det er tiende sommeren min her i år, strålte en dame og inviterte oss
tilbake til lørdagsdans i morgen. – Da blir det liv her skjønner du!

Nå sover de kanskje på Ramton Camping. Tett i tett i kasser og telt. Sist jeg så folk bo så
tett var det i slummen utenfor New Delhi.  Der drømte de fleste om å komme seg langt vekk,
men de hadde ikke noe valg.
Men på Campingen på Hurumlandet er folketettheten frivillig og lykkefaktoren høy.
Og jeg har en hel del å lære… Mon ikke jeg tar meg en tur på dans i morra òg.