Jeg ser ut som en oppblåst fisk. Kjeven dunker. Jeg har sydd fire sting halvveis inn i
øret eller lillehjernen. Jeg er en visdomstann og en tolvårsjeksel fattigere. Revet opp
med roten er håpet om et hemmelig lager med klokskap og noen minner om en tidlig
ungdomstid. Kastet i søppelbøtten hos en tannkirurg fra Ørsta.
Handler dette om å bli voksen tro?
Her sitter jeg med blodsmak i munnen, og har ikke lyst til å gjøre noe annet enn å
forsvinne inn i film etter film. Og så endte jeg midt i et stort, fett, gresk bryllup.
En søt liten historie om en servitrise i familiens grep som utfordrer tradisjonene
og møter en xeno – som må jobbe hardt for å komme inn under Zorbaens takt.
For et år siden i dag, var det to uker igjen til mitt eget bryllup. Jeg hadde også
møtt en xeno – med blanke støvler, rødt og blått fotballskjerf rundt halsen og
et blikk som kunne skremme både naboen og pappa.
Som på amerikanske filmer flest, endte filmen med to forente familier i felles
rytmer. Og så ser jeg på ham som sitter ved siden av meg i sofaen. Han har
Nike skjorte på og Peak bukse. Han jobber med hvite golfballer. Han er med
på fjelltur med utedo og spiser rice and curry med fingrene på en indisk bahvan.
Jeg har fått meg eget rødt og blått skjerf. Jeg nynner Enga-sanger i dusjen
– omtaler folk fra Lillestrøm som bønder og kaller bergensere for tyskere.
Vi er med andre ord godt gift. Handler dette om å bli voksen tro?
Når man er gift og vant til litt hverdag så er det greit å sitte på fanget med
oppblåst kinn og blodsmak på tunga. Det meste kan rommes i den store sekken
som kalles gode og onde dager. Men det er likevel én ting som ikke kommer
automatisk i ektepakten. Hvordan omtaler vi hverandre?
Jeg kaller ham fremdeles for kjæresten min, av og til samboeren min
– og når det kjennes naturlig så sier jeg faktisk mannen min. Det kjennes greit.
Men når jeg skal presenteres, så kjenner jeg et visst ubehag.
”Du må hilse på kona mi”. Det svir et sted i aldersbarometeret.
”Dette er dama mi”. Det rister et sted langt inne i feministgenet.
”Dette er min bedre halvdel”. Det er noe pjatt som jeg aldri helt har forstått.
Men her en dag skjedde det noe veldig veldig spesielt. Vi var på vei ut av leiligheten,
mannen min og jeg. Vi låste oss ut av porten og skulle gå kveldstur hånd i hånd.
Som ektefolk gjør. Det kjentes fint, helt til det kom en ung jente oppover gaten.
Hun er en B-kjendis fra et TV-program, og hun henger rundt min manns,
min samboers arbeidsplass en del. Hun smiler og hilser på kjæresten min, mannen
min, samboeren min, ja, han som aksepterer meg i lange, korte, onde og gode dager
- Og så sier hun : ”Jasså, du har damebesøk?”
Alt stoppet opp et lite øyeblikk. Det var jeg som var xeno.
Og det var da tannverket satte inn for alvor.
Dagen etter bestilte jeg time for å få revet ut den tolvårsjekselen.
Handler sånne opplevelser om å bli kone tro?
