Kjære Jens Stoltenberg

Jeg har bare lyst til si at jeg synes ikke det er rettferdig jeg. At dere får så mye kjeft altså.
Jeg har ikke bestemt meg helt for hva jeg skal stemme ved valget neste år. Jeg er svært
misfornøyd med renteoppgang, og jeg synes selvfølgelig ikke at skoler i Norge bør mugne.
Jeg synes det er forferdelig at dere har en så enfoldig narkotikapolitikk, og jeg synes
virkelig at bestemoren min på 92 fortjener en fast plass på sykehjem der noen har tid
til å snakke med henne. Jeg synes det er litt rart at det nye helikopteret ditt har barskap.
Av og til synes jeg at du virker litt tafatt og vinglete på tv, og det er ingen tvil om at
Siv Jensen er mye penere enn deg.

Men innerst inne, så er jeg overbevist om at du gjør så godt du kan. Jeg er helt sikker på
at alle dine statsråder går til jobben sin hver dag med et ønske om å bevare Norge som et
godt land å leve i. Jeg tror virkelig ikke at noen av dine sitter med bena på bordet og er sin
stilling uverdig. Og jeg er overbevist om at Sivs selvsikre smil er like farlig for landet som
tennene er hvite. Jeg tror på deg jeg Jens. Jeg tror på Kristin også jeg, når hun sier at grunnen
til at Norge har så mange penger i banken er for å hindre at sånne som meg må selge leiligheten
min i rekorddårlig marked på grunn av ytterligere økt rente. Jeg velger å tro på dere jeg.

Derfor blir jeg frustrert når jeg ser hvor mange som lar seg forføre av smilet til Siv.
Er det norske folk virkelig så enkle? Det gjør meg ganske trist. Og det minner meg om at rundt
ti nettbrukere daglig finner frem til rommet mitt fordi de googler order Frosk…
Men det som gjør meg sinna er når landets største aviser smeller fjeset ditt på forsiden og
pryder det med titler som “Regjeringen slaktes”. Det vitner om stor uvitenhet. Har disse desk-
journalistene noen gang vært vitne til slakting? De kan umulig vite at slakting medfører mye
blod. Tjukt flytende blod og mengder av partert dødt kjøtt. Så ille er det da ikke fatt med Norges
sittende regjering at blodet flyter, og fremtiden din er da vitterlig ikke grillparty med ketchup til.

Nei, kjære Jens Stoltenberg, ikke hør på dem. Hør på faren din isteden du. Han er en fin gammel
mann. Og dessuten er han et av mine første barndomsminner. Han var hjemme i hagen til bestefaren
min. Og jeg satt på fanget hans. Intet, ever, gjorde min morfar stoltere. Men du må slutte høre på
søsteren din. Og nå er jeg faktisk ganske alvorlig; Hun er syk, bør beskyttes mot seg selv, og mediene
som til stadighet lar henne slippe til fordi hun heter Stoltenberg, bryter etter min mening med sin egen
varsomme plakat. Jeg dømmer henne ikke. Jeg er sikker på at hun er en klok kvinne. Men hun er syk.
Og hun trenger hjelp.

Det gjør kanskje du også, for Siv er i ferd med å trollbinde et helt norsk folk med sitt smil og sine
overbevisende løfter og tenner. Mens dine raser milevis fra Jaglands nesten nå forhistoriske ultimatum.
Hva er det med meg da, som likevel har denne indre troen på dere? Hva er det som gjør at jeg føler med
deg når avisene blotter sin uvitenhet om slakt på din bekostning?

Kanskje burde hele det norske folk inviteres opp på fanget til Thorvald.