Hull i hverdagen

Det var hull i taket på bussen på vei hjem. Det dryppet vann gjennom taket,
og et sete ble stående tomt selv om bussen var fylt til randen. Ingen ville sitte
der det dryppet dråper ned på setet. Det var som om det dryppet hull i rutinen.
Bussturen ble ikke som alle de andre bussturene. Jeg glemte nesten å legge
merke til trafikken som stanget gjennom Vika. Jeg satt rett ved hullet
i taket og observerte reaksjonen til alle som kom inn, ble glade for å finne et
ledig sete og så skuffet fordi det var klissvått.

En liten gutt kom inn med en mamma i hånden da vi stoppet ved Nasjonalteatret.
Mammaen kjente på setet, men forkastet sitteplassen som 10 passasjerer hadde
gjort før henne den siste halve timen.
- Er det noen som har tisset, mamma?
- Jeg tror ikke det. Det drypper fra taket av bussen.
- Mamma, hvorfor er det hull i bussen? Er det fordi sommeren er slutt?

Sommeren er slutt. Jo, det er sant. Sommeren er slutt. Og det er hull i bussen.
En slags teatralsk melankoli beveget stunden i det vi fortsatte mot Kirkeristen.
Sommeren er slutt. Og det er hull i bussen.

“Varsel om utkastelse”

Det står på en post-it lapp. Det stikker et sted langt inne i samvittigheten.
- Må jeg virkelig flytte?
- “Utkastelsen varsles grunnet mislighold. Det er kommet inn en bekymringsmelding angående
dit mageplask i en A4-hverdag, og blir ikke Katrines Rom oppdatert og pleiet snart,
stenges døren for godt. “

Finanskriser. Høyere renter. Krigsforbrytere. Og syke diabetikere.
Det er radioen som durer på bussen. Klokka er 07.30, og Oslo er på vei til jobb.
Dagen er lett nummen. Den er ganske lik gårsdagen. Bussjåføren hoster.
Han er forkjøla. Det er kø ut av byen. Akkurat som i går.
Han hostet da også. Hva gjør rutiner med oss mennesker? Hva gjør hverdagen
med meg? Hvor er kreativiteten? Hvor er blikket? Hvor er nysgjerrigheten?

15. september

Det er enkelte datoer vi bare husker og forbinder noe med. Noen er en del av den
kollektive bevisstheten – andre er rent private. For fire dager siden var det en sånn
dag. Alle forbinder noe med 11. september. For meg handler dagen om en vanvittig
opplevelse i Iran. Men det kan i grunnen være det samme nå.

I dag er det 15. september. Noen vil kanskje helst glemme denne dagen. Mine kjære
Vålerenga-venner vil det. Jeg vet hva vi ikke skal snakke om når mannen min snart
kommer hjem fra kamp. Jeg derimot vil alltid huske denne dagen for en dag da jeg
oppdaget hvordan det kjennes å være ny på jobb.

Etter flere å i et frilansunivers skal jeg prøve å presse meg litt sammen i bredden og
krype litt sammen i høyden, for å passe inn i en A4 konvolutt. Jeg jobber fra klokken
åtte til klokken fire i en stor bedrift med kaffeautomat og kantine. Med møter rundt
ovale bord og kollegial spøk mellom bærbare datamaskiner.

Jeg kommer alltid til å huske 15. september som dagen da livet kjentes ufattelig trangt.

Er det lov å skrible litt på den tro?