Hull i hverdagen

Det var hull i taket på bussen på vei hjem. Det dryppet vann gjennom taket,
og et sete ble stående tomt selv om bussen var fylt til randen. Ingen ville sitte
der det dryppet dråper ned på setet. Det var som om det dryppet hull i rutinen.
Bussturen ble ikke som alle de andre bussturene. Jeg glemte nesten å legge
merke til trafikken som stanget gjennom Vika. Jeg satt rett ved hullet
i taket og observerte reaksjonen til alle som kom inn, ble glade for å finne et
ledig sete og så skuffet fordi det var klissvått.

En liten gutt kom inn med en mamma i hånden da vi stoppet ved Nasjonalteatret.
Mammaen kjente på setet, men forkastet sitteplassen som 10 passasjerer hadde
gjort før henne den siste halve timen.
- Er det noen som har tisset, mamma?
- Jeg tror ikke det. Det drypper fra taket av bussen.
- Mamma, hvorfor er det hull i bussen? Er det fordi sommeren er slutt?

Sommeren er slutt. Jo, det er sant. Sommeren er slutt. Og det er hull i bussen.
En slags teatralsk melankoli beveget stunden i det vi fortsatte mot Kirkeristen.
Sommeren er slutt. Og det er hull i bussen.