Dagen derpå

Og så kom snøen. Gårsdagen ligger under et tynt teppe av snø. En mann er innelåst på
psykiatrisk avdelig. I går kveld løftet han en jaktkniv over hodet og så på meg med mørke
store øyne. Om et døgn snakker ikke Østlandssendingen lenger om mannen og ofrene
hans på åpen gate. Bilene står på tvers, og det er onsdag.

Dagen derpå tenker jeg faktisk mer på mannen enn på ofrene. Jeg er lykkelig for at jeg løp
fort, at jeg slapp unna knivbladet hans. Men jeg stoler på at Ullevål Sykehus hjelper de som
blødde i går. Kanskje skal jeg vitne i en rettssak. Men mest sannsynlig ikke.
Mest sannsynlig glir dagene forbi, og så blir det jul.
Men hva med mannen med kniven da?

En 36 år gammel somalier. En kjenning av politiet. Nå psykiatrisk pasient. Men hvor lenge da?
I dag snør det. Jeg var redd i går. Det er ikke så ofte jeg sier at jeg var redd.
Men i går var jeg redd. Skal gale menn få gå fritt rundt i gatene i Oslo med kniv?
Men hva får menn til å bli gale og stikke kniver i uskyldige mennesker på gaten?
Hva er historien din, gale mann med store øyne og kniv?

Det er onsdag. Og det snør.
Blodet i gaten blir vasket vekk når snøen smelter i kveld.

Galskap på åpen gate

En tirsdagskveld blør i Oslo Sentrum. Er det frykt eller sannhet som raser gjennom hodet når jeg snur
meg rundt og blikket møter en kniv hevet over hodet på en gal mann?

Vi var på vei hjem fra Nasjonalteatret. Anne Marit Jacobsen hadde flommet over Hans Børlis kloke ord.
- Vi rusler gjennom byen hjem, gjør vi ikke? sa mannen min.
Det er en helt vanlig tirsdags kveld i Oslo Sentrum. Vi runder Brugata og nærmer oss Vaterlandsbro.

En liten mann rev i stykker tirsdagskvelden. Han hadde svære øyne. Og et kniv med en knivblad så
stort over hodet mitt at min første tanke var at det måtte være en lekekniv. “Løp!” Det var stemmen
til mannen min. Jeg løp. Så løp knivdesperadoen. Og mannen min løp etter.

Vi hører hyl fra barer. Kvinner skriker. Menn roper. Jeg ser meg selv gripe tak i den unge jenta inne
på Røde Mølle. “Ring politiet”. Det er min egen stemme. Mannen min er borte i menneskemengden.

Det tar nesten ti minutter før vi hører sirener. Så er det politi og ambulanser overalt. Det rister et sted
inne i kroppen. Det var ingen lekekniv. Mannen min dukker opp med blod på hånden.
- Han har stukket sikkert ti mennesker. Jeg løp etter ham til politiet stoppet ham i garasjeanlegget ved
Gunerius.

Så ruslet vi hjem.
- Vett er intelligens gjennomlyst av samvittighet og menneskelig ansvar, skrev Hans Børli.
Akkurat nå har jeg ingen definisjon på verken ansvar, vett eller intelligens. Jeg bare vet at når en mann
hever en kjøttkniv over hodet på åpen gate en tirsdagskveld i Oslo, da løper jeg vekk. Mannen min løper
etter mannen med kniven. Og Hans Børli kan kanskje være glad for at han aldri får oppleve Oslo 2008.

Portforbud? Vi gifter oss da likevel

Ørnen klyper Gud i kinnet.
Han henter hele slekta og smykker en høy himmel ved sterke, frie, vide vinger.

Gud, eller Allah som han kalles i fjellene, bestemmer seg for at dalen skal vise seg
fra sitt aller vakreste. Livet på innsjøene speiles mellom lotusblomstene, og nærværet til
livet er så ekte at det nesten gjør litt vondt. Kashmir er en juvel på kloden.
En onkel skyver brillene ned på nesen og drar seg i det tette skjegget.
Han ser på meg og sier; Du tror vel ikke vi er terrorister?

Ramadan er over. Vinteren er på vei. Og det er bryllupstid i Srinagar, Kashmir. Onkelen
bryter ut i latter og viser vei inn i en tre dager lang bryllupsfest.

   

       

Det er innført portforbud i deler av byen. Igjen har noen ropt Azadi! i gatene. Ropet
om frihet og uavhengighet som har ljomet mellom fjellene siden 1947. I sommer er det
igjen kastet bensin på bålet. Indiske sikkerhetsstyrker svarer på steinkasting med tåregass
og skudd. To gutter blir drept etter fredagsbønnen.
Men når det er invitert 800 gjester til fest – så blir likevel tilliten helt nødvendig.
- Jeg har vært i moskeen. Jeg har bedt om den roen vi trenger,
du vet vel at en muslim straffes med hull i leveren om han ikke ber på en fredag?
smiler brudgommen. Han er forelsket i sin forlovede. Familien har spart i ti år til festen.

   

    

En ung jente ble kone forrige helg. Og alt hun ønsker seg er et fredelig sted å leve.

 

Stakk fra uten aa si fra

Jeg laaste meg altsaa ut av rommet en natt uten aa si fra.

Og naa maa jeg si unnskyld. Jeg snek meg ut med en ryggsekk og
og en tom koffert.

Jeg skulle i bryllup. Jeg reiste langt. Jeg reiste til Kashmir. Igjen.
Og hele den store vide verden, dere som ennaa ikke har opplevd
Srinagar i morgenlys: Ingen skulle faa lov til aa forlate denne verden
uten aa ha h;rt moskeen rope over Dal Lake.

Alle dere som tror muslimer kun er fundamentalister: dere tar saa
grundig grundig feil.

Jeg har vaert i muslimsk bryllup i Kashmir. Og jeg sitter naa i Delhi
og tenker over hvilke ting som egentlig betyr noe i livet.

Da jeg giftet meg var det ikke portforbud…

Hodet er naa fylt med opplevelser. Kofferten med Kashmirsjal…

To be continued….

Få lov å være glad da

Klokka er sånn midt i NRKs påståtte gullrekke. Jeg har forresten aldri skjønt det
det der med Ivar Dyhaug og gull, men uansett er klokka sånn omtrent Dyrhaug
når telefonen min ringer. Hanne Krogh danser med alt for mange tenner i
munnen på TV2, og jeg har akkurat diskutert med min mann om hun er syk,
selvopptatt eller bare rynkeoperert, og hvor umåtelg uinteressant det egentlig er å
sitte i sofaen og skulle slappe av fordi det Jo er Fredag, ukeslutt og tid for fredag.
Liksom.

- Jeg er så glad jeg! Jeg er så glad i livet mitt. Er det galt, tror du? Jeg rusler rundt
i byen og kjenner at jeg har det så bra. Det er ikke galt det, er det?

Jeg kjenner meg litt igjen i venninnen min som ringte. Når det nesten helt uten
grunn og definitivt uten påvirkning av rusmidler, nesten er i ferd med å ta av litt.
Og så blir vi redde for at det faktisk skal gjøre det. Jeg undres hva denne frykten
for å være glade faktisk kommer av. Er det en slags underliggende frykt for at
det snart skal smelle?

- Nei, det er ikke galt det, svarer jeg og snur ryggen til Ivar. Jeg lar Hanne danse
seg ut av tv-kvelden med tenner og tørk. Jeg lar Grosvold skravle.
Og så slår det meg hvor fantastisk de øyeblikkene er. Når livet liksom eksploderer
av selv i tilstedeværelse, og det er så bra at jeg nesten blir redd.

I morgen skal bli en sånn dag.

Amfibier og frosker

Jeg er oppriktig opprørt. Jeg er rystet og nesten fristet til å holde
en tordentale til folket slik Stockmann gjorde på Nasjonalteatrets
amfiscene i går. Hva er det med den gemene hop? Hva i all verden
er det som skjer med allmuen? Hva rører seg på innsiden av massene;
hva er det med folkets røst?

Nå som verdensøkonomien står på spill, nå som regnskogen forsvinner,
barnevernsbarn forsømmes, innvandring strammes inn og barnehager
brenner. Nå som flere folk enn noen gang dør i trafikken og Martin Andresen
bør minnes på at han er best i bridge…

Og hva er dere opptatt av?
Jo, frosk. Frosk og amfibier. Grønne små hoppende vesner som ikke
sier annet enn kvekk uansett hva den amerikanske krongressen gjør i
morgen. Som ikke sier annet enn blubb om gamle mennesker ranes
på Grønland og når norsk narkotikapolitikk speiler sin inkompetanse gjennom
sprøyterom og Oslo-magasiner solgt for å finansiere overdoser.

I dag har 13 mennesker funnet veien hit til rommet mitt fordi de har
sittet foran skjermene sine og googlet frosk og amfibier. Det gjør verden
akk så underlig. På generelt grunnlag så støtter jeg ikke dr Stockmann i hans
syn på å stå steil på sine synspunkter i motvind. Men akkurat når det kommer
til verdien av frosk så slutter jeg meg til “Saken er den, ser I, at den sterkeste
mann iverden, det er han som står mest alene.»

Så våknet den bare

Jeg trengte virkelig den post-it lappen. Et varsel om utkastelse, vekket lysten.
Bussjåføren hostet ikke i dag morges. Taket på bussen var tettet. Ingen hadde
tisset på setet – og selv om sommeren har reist, så vaker høsten over
Oslofjorden i morgentåke. Jeg satt meg demonstrativt på en annen plass enn jeg
pleier, skrudde radioen til en annen kanal.
Rett og slett for å ta dagen inn fra en annen vinkel.