Lettere hjernevask

- Jeg ringer fra voldsavsnittet. Her jobber vi med drap, drapsforsøk og grov vold.
Vår hovedregel er at vi alltid snur hver eneste stein. Vi vil gjerne ha deg inn til et avhør.
Din beskrivelse av hendelsesforløpet kan være avgjørende for straffeutmålingen.

Dagen etter rusler jeg opp bakken til Grønland politistasjon. Jeg får en lapp på jakka
der det står at jeg er på besøk. Jeg kikker meg om etter Harry. Han er ikke å se noe sted.
Fire menn i vanlige klær stikker politiskiltene i brystlommene på vinterjakkene sine og
forsvinner ut i den kalde oslolufta. Spanere? Securitasdamen bak skranken ber meg vente.

Litt etter sitter jeg på kontoret til en etterforsker ved voldsavsnittet. Akkurat passe tøff.
Akkurat passe hyggelig til at jeg føler meg trygg. Der sitter vi i to og en halv time. Med
en båndopptaker som stille registrerer samtalen vår.
- Hvordan holdt han kniven? Kan du vise meg, sier etterforskeren og ser etter en gjenstand
som skal spille knivens rolle i det vi rekonstruerer hele episoden som skjedde i Brugata.

Vi drikker kaffe av gjennomsiktige plastkrus. Jeg kikker opp på bokhylla hans. Permer på
permer. Ingen espressomaskin. Knirker stolen hans? Det banker på døren. En trønder kommer
inn. Halvorsen? Et bilde av en kvinne henger på oppslagstavlen. Ellen? Sørger han fremdeles over
Ellen som var så glad i småfugl? Jeg rister på hodet og viser hvordan den syke mannen med de
dype øynene holdt kniven og hogg.

Etterforskeren takket for at jeg kom. Jeg har nesten lyst til å spørre om han har funnet ut hvor
den siktede som nå sitter bak lukkede dører på Dikemark, fikk kniven fra. Om han har sjekket
sine nærmeste medarbeidere. Om en av førstebetjentene kjører rød sportspill og digger Prince.
Men jeg lar det være.

Og så jeg da. Som ikke en gang leser krim. Liksom.

En anbefaling på det varmeste

- Jeg går å legger meg med Harry jeg, sier jeg stille og kryper til sengs.

Jeg er hekta på Harry. Det føles litt merkelig, for som jeg har blogget litt om tidligere
så lever jeg med noen sannheter om meg selv som stadig blir utfordret. En av dem er
at jeg leser bøker som ikke alle andre leser. Og jeg leser i alle fall aldri krim. Det er ikke
det at jeg er er kultursnobb av noe slag, men jeg har aldri trodd at jeg trenger den
spenningen. Livet mitt har nok det. Mord har aldri vært min greie.

Helt til jeg fikk Harry servert i et særdeles hendig format. Harry Hole dyttet inn i en digibok.
Jeg er digger digi. Og jeg er hekta på Harry. Nå har jeg vært med ham til Australia og til Thailand.
Jeg har vært med på kjærlighetssorg, fornedrelse, skam og suksess. Jeg er blitt litt glad i Harry.
Og i Møller som støtter Harry uansett hvor sært livet hans er. Jeg er ikke i tvil om at han bør
komme seg på et AA møte, men det er noe ved denne surmulende alkoholikeren som gjør at jeg
forsaker både Aftenposten, NRK og en bedre bok om kjærlighet og politikk i det forrige århundret.

Jeg slår herved et slag for denne lille dingsen med det litt dumme navnet digi. Lydbøker på cd-er
er for styrete. Nedlastbare mp3filer er for flyktige og lite konkret. En digibok er håndfast
mellomformat som gir den fine følelsen det er å finne frem boken og stenge ute det vanlige livet.
Den henter frem den helt unike følelsen det er å bli lest for. Jeg husker plutselig hvordan jeg satt
klistret til barnetimen hver lørdag klokken fem. Og Jo Nesbø må jo være genial når han klarer å
skape en mann som jeg tenker på når jeg rusler forbi politihuset på Grønland og kikker etter på
Kiwi når jeg handler inn helgen.

Så om mannen min må jobbe i kveld også, så har jeg alltid Harry.

Novemberkrigen

Det er ikke sånn at jeg feirer cupfinalen ennå. Det er ikke sånn at Moa og Daniel dyttet
skrivelysten opp i kongepokalen og reiste sin vei. For å være helt ærlig, så synes jeg det var
moro der og da. Det er jo fantastisk å se underhunden reise seg å ydmyke gullkledde
vestkantvalper. Men det var tross bare en fotballkamp. Og jeg er ikke mer enn smittebærer
av engafeber som et resultat av et ekteskap.

At det har vært stille etter seieren har med helt andre ting å gjøre. Det har først og fremst
med hverdag i november å gjøre. Det er som om et lokk la seg på november og tok pusten
fra latteren. Alt ble så alvorlig plutselig. Finanskrise. Økt arbeidsledighet og krig i Kongo.
Brann i USA og gamlehjem i Birkenes. Og bussen frem og tilbake til jobb. De samme
menneskene som leser de samme avisene. Så langt unna og likevel så nærme alt som fester
seg til historien november 08. Den verste november siden 1929. Og bestemor brakk lårhalsen.

Men jeg har det ganske bra jeg. Det er nesten så jeg ikke våger si det høyt. Jeg er glad når
det brenner i peisen og mannen min har med gladioler hjem på en helt vanlig
mandag. Er jeg selvopptatt? Selvgod og egoistisk? Jeg mener ikke det. Jeg er takknemlig for
livet mitt. Og det går ikke an å være takknemlig og selvgod på en gang? Jeg er der når en
venninne trenger en prat, og jeg har sendt penger til barna i Kongo.

Holder det å være medmenneske når verden ser ut som den raser sammen?
Jeg tror kanskje det.
En katastrofe er det først når vi slutter med det.

Jippi Klippi!

Og til alle dere som eventuelt ønsker å gi supergutta – eller noen andre dere er glad i – en skikkelig
julegave – så er jeg i ferd med å starte som torgkone igjen.

Kashmirsjal – årets julegave

Amerikansk hvitbalanse

Jeg vil gjerne stille meg midt i verdens store folkemengde, og
gratulere Obama med åpne armer og et lettelsens sukk.

Alle har talt. Alle som har noe på hjertet har talt de siste dagene.
De snakker om De Amerikanske Forandrede Stater. Jeg gråter gjerne
litt med Jesse Jackson og minnes gamle Martins røst røre en verden med sin
drøm. Kanskje kan denne karen Obama hjelpe til med å rette opp igjen den
fordervede holdningen mange av oss etterhvert har fått til USA.

Jeg tror ikke det er gjort i en lysebrun håndvending. USA har bevist at de
er klare for å la en mørkhudet amerikaner lede landet sitt, men er det bare
meg som har lagt merke til at kamerafolkene har en liten jobb å gjøre? 
Siden fargefilmen kom har kameraene vært stilt inn på balansere huden til
rødmussede menn. Er det bare meg som har lagt merke til at den kommende
presidenten alltid ser grønn ut?
Kan noen stille hvitbalansen på de amerikanske kameraene?