mars 25, 2009
Hatten var på plass igjen i dag –
Og bussjåføren var norsk. En sånn koselig en som ruller tidlig inn på rampe
20 slik at vi som er litt tidlig ute ikke skal fryse.
Det er hele åtte minutter til bussen skal kjøre da sinte-damen og jeg ser bussen komme
rullende. Ingen av oss har ennå posisjonert oss på de faste plassene. Hun ser ikke meg.
Hun ser ingenting annet enn bussen. Pelsluen gjør et hopp over vintergrå bekymringsrynker
i hun gjør det jeg ikke trodde damer av hennes dimensjoner var i stand til.
Hun løper. Hun bykser. Hun kaver seg forbi pølsekiosken og VGs forsider. Hun overser lukten
av rosinboller klokken sju om morgenen. Det utspiller seg et minutt av sann underholdning i
det hun sju minutter før avgangstid kaster seg inn i den offentlige bussen som om hun var i
ferd med å miste sitt eneste barn. Og så mister hun pelshatten.
Bussen er fylles opp. Hun fikk setet sitt. Det fikk jeg også.
mars 23, 2009
Kommer våren – kommer roen?
Hun har tatt av seg den store hatten nå. Den store pelshatten som har tronet på toppen av
hennes trinne kropp gjennom vinteren, er kanskje pakket bort – men det er ikke instinktet hennes.
Jaktinstinktet som jeg har studert gjennom vinteren er inntakt.
Klokken er 07.03. Det er en hvilken som helst morgen på Oslo Bussterminal. Bussen skal i følge
rutetabellen forlate rampen om tre minutter. Men kvinnen med hatten har stått her helt siden forrige
buss trillet ut for ti minutter siden. Hun vet nøyaktig hvor bussen skal stanse om få minutter.
Hun kikker seg til venstre over skulderen – og til høyre over den store vesken.
Hun kartlegger åstedet for andre morgenfugler på vei til jobb.
Hun vet at bussen blir full allerede før den er på vei mot Kongens gate. Hun vet at alt det handler om
disse morgenminuttene er å stå på rett sted når bussen stopper – for dronningen av bussen har nemlig
fast plass; det halvannen store setet først i bussen med samme utsikt som bussjåføren.
Fire av fem morgener har Dronningen fått det slik hun vil. Men når vår faste sjåfør som hører fransk
radio på vei ut av byen, er byttet ut med en nordmann – har det hendt at Fruen har blitt nødt til å improvisere.
Bussen har stoppet to meter skjevt i forhold til hennes posisjonering – eller den forrige bussen har vært
forsinket slik at hun har ankommet en allerede full buss. Da har hun skjelt og smelt eller kastet hatten sin på
et ledig sete i desperat jakt på morgenstunden.
I dag var pelshatten borte. Vi går en vår i møte – og etter en lang vinter på samme buss forsøkte jeg meg
på et aldri så lite nikk. Hun stirret hardt på meg. Jeg fikk ikke en gang et halvhjertet nikk tilbake – og det var
da jeg oppdaget mitt eget mønster. Jeg er hennes argeste motstander i morgenjakten.
Og i et øyeblikks flau selvinnsikt speilet jeg meg i bussens reflekser. Uten pelshatten er vi ganske like
– den sinte damen og jeg. Det er bare det at mitt sete er rett bak sjåføren.
mars 1, 2009
Du har pingviner på øyet
sa hun.
Hun var 23. Navnet hennes var pakistansk og huden perfekt.
Han hadde store sminkede øyne og lo høyt. Det vi hadde sammen på
bakrommet omtalte hun som girlpower. Hun så meg dypt inn i øynene da jeg
fortalte henne at jeg jobbet med tekst og web og sånn.
- Si meg, skriver du gossip eller? Da blir jeg nesten litt redd.
Jeg avkreftet dette momentant. Men hun trodde meg ikke. Hun kastet på det
mørke håret og spurte hva jeg syntes om bokstavene hun prosjekterte på veggen.
Alt jeg så var en endeløs tåkeheim. Hun sperret opp de sine grønne øyne og kikket
inn i mine blå.
- Si meg, du bruker vel øyedråper?
Hun var optiker. Og hennes konklusjon var at jeg hadde pingviner på øynene.
- Det er ikke farlig. Bare innmari stygt. Og så er du sinnsykt nærsynt…
Ja… Jeg endte opp med en bestilling av traktorbriller…
