Torgkoneliv

Det handler om å legge bena høyt sent på kvelden og vite nå har jeg stått på
disse føttene i over tolv timer. Det handler om å rigge telt og bord og varer
for å skape et lite univers der vi kan vise frem hva vi har hatt med oss hjem
fra Himalaya.

Det slår meg at det egentlig er ganske sært. Mens andre sover lenge i helgene,
spiser egg og bacon og leser Magasinet. Eller går tur og ser våren sprette ut av
knoppene på trærne. Jeg bærer. Og smiler. Det er det torgkoner gjør.
De sjauer og smiler.

Ikke blir vi rike, men det er fantastisk gøy. Torgkonelivet handler nemlig også om
å møte mennesker. Hundrevis av mennesker som er på herfra til dit og som tilfeldigvis
velger å stoppe opp for å kikke. Og prate. Og spørre. Og diskutere. Politikk. Mange er
mest opptatt av seg selv – andre vil reise, skal reise eller drømmer om å reise.

Men felles for veldig mange er spørsmålet; hvor er dere å treffe ellers? Og da har ikke
jeg noe annet svar enn “på Katrines Rom” – så til alle dere som ble geleidet hit fra
Bogstadveien i går: Kikk på menyen til høyre.

Vi sees på marked!

Det er meg med mæilen

Jeg har ekstremt lite peiling på tak.
Jeg har aldri reflektert noe særlig over hva som er på toppen av huset – annet enn takstein altså.

Jeg har egentlig aldri kjent en blikkenslager. Helt til jeg nå så sårt trengte en. Ikke fordi det var noe
galt med taket på gården, men fordi min nye hobby og besettelse har med trykksverte og kobberplater
å gjøre.  Og mittt behov for 1 mm tykke kobberplater skulle altså sette meg i kontakt med en tidligere
helt ukjent gruppe mennesker. Blikkenslagere.

Jeg brukte først Google. Deretter Gule Sider. Og så fant jeg en rekke helt like websider som presenterte
blikkenslageres kjerneområde. Nemlig tak. Jeg så bilder av tak fra alle vinkler og plukket opp et par
e-postadresser av typen kontakt@ eller info@.

Og så sendte jeg av sted noen forespørsler. Det gikk noen dager. Jeg hørte ingenting.
Og etter en liten uke fant jeg også et telefonnummer til en utvalgt blikkmann i Gamlebyen.
- Hei, jeg er ute å kjører nå – men ring Hansen. Vi snakket om deg rundt morgenkaffen idag
- det var deg som hadde sendt en sånn e-post?

Ja, det var meg ja. Jeg ringte Hansen. Han kunne skaffe meg alt jeg trengte. Kappe kunne han også
- hvis jeg bare sendte en bestilling på fax. – Er det greit at jeg sender det på mail? Spurte jeg og tenkte at
de hadde jo tross alt lest den første, selv om ingen visste at det er vanlig å svare på mail også.
- E-post ja…, ja –  du kan sende den til Geir.

I dag har jeg besøkt min blikkgutta på verkstedet. I kjeledresser mellom svære maskiner sto et halvt
dusin av den arten jeg har hatt mangelfulle kunnskaper om.
- Jeg skulle hente noen kobberplater?
- Åja, det er deg ja, snakk med 20-prosenten.
- 20- prosenten?
- Ja, han i grønt.
Jeg beveger meg inn i lokalet. Dette er ukjent terreng. Gutta smiler og peker. På en benk lå vakkert
ferdig kappede kobberplater.
- Dem er til deg. Det er deg med mæilen, ikke sant?

Jeg har ikke lært så mye om tak. Men jeg har oppdaget at for noen er e-post  er et fremmedelement 
i hverdagen, på samme måte som  taktekking er  det for meg.