It is just grape, miss – just grape

Tamil Nadu er virkelig kokosland. Og vi ler. Vi ler mye. Mens svetten siler og kuene krysser gata.
Det er ganske vanvittig aa rusle i gatene som stinker en fascinerende masalaen av urin, mango og
sandelwood – i alt for mange varmegrader, og vaere saa inderlig sikker paa at det er godt å leve.

Vi kaller det ferie. Men jeg er ganske overbevist at om noen hadde sett oss klatre over sekkene med bananer,
bane oss vei gjennom fluehavet for å finne en systue i morges – saa ville mange kalt det en sær ekskursjon.

Da min kjære mann forsøkte seg å bestille en cola i dag, fikk vi en Seinfelt-verdig forklaring på at cola garantert var
100 % vegetarsisk, for den inneholder nemlig bare druer…

Joda, jeg elsker fremdeles koko-land…

i førti grader pluss

Da vi forlot Kashmir, tok vi en bestemmelse. Vi hadde handlet ferdig. Torgfolk som vi er blitt, vet vi jo at boden vår kun
er tre ganger tre meter, og det er ikke så mange markedsager i året. Vi hadde allerede bestilt opp jakker og sjal til halve
Oslos befolkning. Og vi hadde sprukket budsjettet
fullstendig.
 
Vi har forlatt muslimene, fjellene og geitene i Himalaya. Vi har stupt ned til heten i hinduland. Alt er annerledes. Og det er
nesten ubegripelig at dette er det samme folket og det samme landet som vi spiste middager sammen med for noen dager siden.
Det eneste som er likt er kanskje at de sitter på gulvet når de spiser. Og når de jobber.

Madurai dunster røkelse, tamilene rister sidelengs på hodet mens de drikker sin te og kaster den brukte koppen over
venstre skulder. Min mann konkluderte i dag med at at dette er koko-land nummer én.

Og jeg elsker det. Svetten siler – og vi bryter alle våre bestemmelser. Det er nemlig lov i koko-land. Akkurat nå sitter en
skredderfamilie og syr. De smiler – og vi smiler.

Vi tar av! Dette er moro…

Mellom fjellene bortenfor

Jeg visste jo hele tiden at jeg skulle tilbake. Kashmir har fått den plassen i hjertet
som en ring kan få på en finger. Det handler om å høre til. Selv om det egentlig er
helt naturstridig at et metall hører til på en finger – og at en oslojente kjenner tilhørighet
mellom moskeer på en innsjø i Himalaya. Jeg visste at jeg igjen skulle la meg forføre av
lyset over innsjøen, og at jeg skulle kjenne shikaraen gli gjennom blomstrende lotusåkre.

Jeg var ganske sikker på at jeg igjen skulle høre noen rope “Zooni – good morning” fra en båt
som glir forbi husbåten jeg bor i, og at blomstermannen skulle fylle favnen med farger og si
“You want flower, mam?” Kashmir er så annerledes. Srinagar er så fascinerende unikt
- og så sårbart vakkert, at verdensbildet på netthinnen forandres for alltid.

Denne gangen har jeg hatt med mannen min til det glemte Shangri-la mellom fjellene. Og nå har
han også fått det glimtet i øyet. Det som sier; hit kommer vi alltid tilbake. Jeg vet ikke om noe
annet reisemål på kloden med så mange middagsinvitasjoner. Ikke noe annet sted så politisk og
strategisk viktig at idyll forandres til gateslagsmål i løpet av sekunder – samtidig som grønnsaker
skifter hender mellom båtene og sjal broderes i de tusen hjem. Vi har drukket litervis med cava-te
og spist middager og lunsjer i private hjem hver eneste dag. Og så har vi forhandlet og handlet
- og alle som har satt pris på sjalene våre på markedene, kan bare glede seg…