Så du spiser ikke svin?

Jeg er ikke glad i sykehus. Det er noe skremmende og fryktelig alvorlig med alle ledningene,
de uformelige skjortene og lyden av myke helsesko på laminatgulv.

Men når det gjør så vondt i magen at det svartner for øynene – og smerten fremkaller instinktive
primalskrik som ikke kan temmes rett og slett fordi det gjør så vondt at fasaden slår umiddelbare
sprekker – da ringer jeg legevakten. Jeg gjør faktisk det. Og legen tar prøver. Legen krummer nesen
med gullbrillene og ser to ganger på prøvene. Så sender han meg sporenstreks til sykehus.

Mottakelse. Rullende senger. Hvite frakker og spørsmål om alt fra helgevaner til sengevaner.
En plastlenke rundt håndleddet – og i løpet av skremmende kort tid er jeg forvandlet fra en jente med
vondt i magen til et navn på en journal. Sykepleieren ser ned på meg. Hun er veldig høy.

- Kle av deg, sier hun med et trett smil. Jeg kvier meg litt og registrerer at alt jeg har på meg er en
indisk tunika, et par store bukser og et pashminasjal over skuldrene. Jeg legger identiteten igjen
på en stol og ikler meg den utvaskede sykehusskjorten.

Det eneste som er igjen av meg er to ringer på tærne.
- Så du spiser ikke svin heller du da? Spør sykepleieren i det hun stikker veneflonen inn i åren
på min høyre hånd.
- ?
Jeg har ikke sagt et ord bortsett fra at jeg har vondt i magen.
- Ja, for du er muslim, ikke sant?

Jeg blir sendt fra det ene sykehuset til det andre. Informasjon om mager og prøver blir overlevert
fire leger. En inder fra Texas foretar særdeles ubehagelige undersøkelser. En overlege opplyser
meg om mine manglende anatomikunnskaper. Ikke aner jeg hva som ble journalført i gårsdagens
møte med helsevesenet.

Men magen er litt bedre i dag. Jeg har fått et navn på smertene i alle fall. Men svin? Muslim?

Snakk om å blande kortene for en som har vondt i magen fra før -

Det er greit Martin

Jeg beklager det med den sofaen.

Katrine

Kjære Klanen

Jeg sover dårlig om natten. Jeg vrir meg fra til side til side – og alt jeg ser er stang ut og deres frustrerte blikk.
Jeg ser dere synge høyt for klubben dere elsker. Jeg ser dere reise dere opp og hylle laget jeg leder. Og jeg ser
hvordan dere lider når vi rusler til garderoben og dere mot t-banen.

Kjære store. Kjære små. I natt har jeg ikke sovet et eneste minutt. Jeg får ikke puste. Hver gang øyelokkene mine
glir igjen, vrir det seg et sted i nærheten av lungene. Vevet som pleide å strutte rundt et sunt hjerte, knyter seg
sammen til et nett rundt en iskald stein. Og inne i steinen bor en nisse. Han har sinnatryne og skarpe negler.
Han skraper på strengen som jeg tror kalles samvittigheten. Han henger seg i den som en pendel og vaier fra
side til side mens han skriker ”Maaartin – du er en taaaper! Maaartin – du skuffer alleee!”

Hver søndag ser jeg dere fylle tribunene. Jeg ser dere kle dere i rødt og blått og synge om religion. Jeg ser dere
hylle hver enkelt av oss – og tro at denne gangen skal det snu. Det er dette marerittene mine handler om. Jeg ser
deres åpne sinn, deres urokkelige tro og deres utrettelige evne til igjen og igjen løfte håpet frem – selv når regnet
plasker på Ullevål. Jeg hører unge jenter synge om at de runker og slåss for laget. Jeg ser hvordan dere forakter
bøndene og hater Bergen by. Dere har det jeg ikke makter å bringe frem i laget. Og vi skuffer dere. Jeg er lei meg.

Til alle dere som har kjøpt billetter til Hellas og kampen på torsdag. Jeg tror ikke noe særlig på at vi vinner.
Vi har jo faktisk ikke vunnet en kamp siden tulipanene blomstret på vårparten. Men jeg vet at dere har håpet –
så hvis dere kan dele dette dette med laget, så tar jeg regningen for det chartrede flyet.
Der dere har troen – har jeg nemlig penger. Om dere trenger noen stresslesser eller noen sofaputer til Vestbredden
og Gaza – så bare ring meg. Jeg har gode kontakter i møbelindustrien. Kanskje var det der jeg skulle blitt når
når alt kommer til alt. Jeg var ganske god til å snekre senger nemlig.

Og sånn apropos min bakgrunn. Jeg må innrømme at da jeg vokste opp – i en sofa fra Skeidar – visste jeg ingenting
om dette. Jeg trodde på et liv i en himmelseng. Nå fortjener jeg ikke mer enn en trebenk bakerst på lageret til Bohemen.
Men nå har jeg altså ligget våken i hele natt mellom dunputene mine. Og nissen som hyler fra samvittigheten har
begynt å dikte sanger som han skriker i falsett. Jeg kan ikke annet enn å få det ut:

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og denger meg.
Det er søndagskveld og jeg tapt igjen så det svei.
Så nå banner de og denger meg og kaller meg lakei.

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og lugger far.
I svære dotter river de ut alt det håret som jeg har.
Så går jeg på karatekurs og Klanen går på bar.

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og denger meg.
Klanen blir sterk når de blir lurt. Og de blir sinna når de tror
At jeg driver hor med sjefen min på hans kontor.

I en sofa i fra Skeidar sitter Tor og klorer meg.
Og så hyler vi og river av de klærne som vi har.
Og så gjør vi sånn som gjør at mor blir mor og far blir far.

Fra en sofa i fra Skeidar skjønner jeg at jeg må snu.
Og så kommer Klanen i balanse og jeg drar til Peru.
Det var nattens lille solstreif hilsen Martin og Skullerud.

Kjærlig hilsen Martin (om jeg hadde vært Martin Andresen)