Så du spiser ikke svin?

Jeg er ikke glad i sykehus. Det er noe skremmende og fryktelig alvorlig med alle ledningene,
de uformelige skjortene og lyden av myke helsesko på laminatgulv.

Men når det gjør så vondt i magen at det svartner for øynene – og smerten fremkaller instinktive
primalskrik som ikke kan temmes rett og slett fordi det gjør så vondt at fasaden slår umiddelbare
sprekker – da ringer jeg legevakten. Jeg gjør faktisk det. Og legen tar prøver. Legen krummer nesen
med gullbrillene og ser to ganger på prøvene. Så sender han meg sporenstreks til sykehus.

Mottakelse. Rullende senger. Hvite frakker og spørsmål om alt fra helgevaner til sengevaner.
En plastlenke rundt håndleddet – og i løpet av skremmende kort tid er jeg forvandlet fra en jente med
vondt i magen til et navn på en journal. Sykepleieren ser ned på meg. Hun er veldig høy.

- Kle av deg, sier hun med et trett smil. Jeg kvier meg litt og registrerer at alt jeg har på meg er en
indisk tunika, et par store bukser og et pashminasjal over skuldrene. Jeg legger identiteten igjen
på en stol og ikler meg den utvaskede sykehusskjorten.

Det eneste som er igjen av meg er to ringer på tærne.
- Så du spiser ikke svin heller du da? Spør sykepleieren i det hun stikker veneflonen inn i åren
på min høyre hånd.
- ?
Jeg har ikke sagt et ord bortsett fra at jeg har vondt i magen.
- Ja, for du er muslim, ikke sant?

Jeg blir sendt fra det ene sykehuset til det andre. Informasjon om mager og prøver blir overlevert
fire leger. En inder fra Texas foretar særdeles ubehagelige undersøkelser. En overlege opplyser
meg om mine manglende anatomikunnskaper. Ikke aner jeg hva som ble journalført i gårsdagens
møte med helsevesenet.

Men magen er litt bedre i dag. Jeg har fått et navn på smertene i alle fall. Men svin? Muslim?

Snakk om å blande kortene for en som har vondt i magen fra før -