En start på dagen

Hun sitter på trikken og tviholder på veska. Hun kniper øynene igjen og snakker i mobiltelefonen.
- Du trenger ikke gå rundt å være sinna på meg i all evighet. Er du klar over hvordan du krøller
til livet mitt?

Jeg sitter ved siden av damen med den sinna stemmen. Jeg er også litt trøtt.
På Nasjonalteatret stasjon stormer der inn ti billettkontrollører.
- Jeg kan ikke leve sånn som dette her! Jeg råtner opp innvendig!
Hun er skikkelig sinna nå, på han som mest sannsynlig sitter hjemme i senga.
Så ser hun opp. Men ikke på de fire kontrolllørene som står i ring rundt oss.
Hun skjeler ut av vinduet og rekker dem dem visakortet sitt.

Kontrollørene blir igjen på Nasjonalteatret, og trikken med damen og meg ruller
forbi Nasjonalbiblioteket.
- 700 kroner rett ut av lomma – og det er din skyld!
Hun hveser til mobiltelefonen.
Og det går opp for meg at dagen min har egentlig startet ganske bra. Jeg er bare litt trøtt.

En sjef liksom

Mannen som står der på trikkeholdeplassen er en tidligere sjef for landet.
Han spiser banan.

Vi går på trikken sammen. Han finner frem et flexikort. Og så setter han seg ned og sender tekstmeldinger.
Mens han, som meg, ser en ettermiddag skli forbi – på valgdagen.

Folk tyter inn og ut på bussen. Mange har vært på jobb. Noen har vært på fylla.
Jeg lurer på om han tenker på at han for noen år siden var sjefen vår.
At han nå er en slags pensjonert konsernsjef som ennå omtales som en periode i norsk historie.
Han tygger tyggegummi. 

Og så lurer jeg på hva Jens tenker akkurat nå. Jeg tenker faktisk at det er litt skremmende at alle vi raringer
på trikken skal bestemme om han mister jobben i morgen eller ikke. Jeg tror på demokratiet, for all del,
men når jeg sitter her på trikken og ser på den massen som kalles “velgerne”
- så blir jeg faktisk litt redd.

Men mannen foran meg på trikken, ser ut som om han holder på å sovne.

Rommet trenger bilder på veggene

Frikjent fra ansvar

Kan et offers rett til erstatning og oppreisning vurderes utfra gjerningsmannens
evne til å jobbe og tjene penger?

Hvordan er det mulig?

Skal da en min lønn også bestemmes etter sjefens privatøkonomi? Kan jeg slippe å betale lånet
mitt til banken om jeg har dårlig råd?

Knivdesperadoen fra Brugata er dømt for fem drapsforsøk. Han er dømt til behandling og er nå
i helsevesenets varetekt. Det betyr i praksis at om en lege mener han trenger sosial trening,
så kan han være ute i gata igjen.

Jeg var centimeter fra å få kniven hans i ryggen. En jente ble stukket i nakken. Brugata var forvandlet
til et skrekkscenario i oktober i fjor, og jeg grøsser fremdeles når jeg passerer Den Røde Mølle.

I dag er jeg sint. Jeg håper mannen får behandling. Og jeg er overbevist om at en fengselscelle hadde
gjort ham til en enda sykere mann. Men jeg stoler ikke på st psykiatrien tar skrekken min på alvor,
og jeg fatter ikke at retten kan frikjenne han fra alle erstatningskravene som ble reist.

Jeg er ikke så opptatt av pengene, men synes det er galt at en mann kan drikke selv dritafull,
stikke ned tilfeldige mennesker på gaten og så slippe å ta ansvar.

Les om saken på nrk.no/ostland

Besøk av onkel

Han ringte på døren min. Og da jeg åpnet kikket han ned på meg som om jeg
var en bitteliten jente. Han så ut som en litt for stor barne-tv-onkel som ikke
lenger fikk plass i inne i tv-en.

Og helt riktig; han var fra NRK. Jeg holdt på å lage middag, og følte meg mer som
en sliten husmor enn en jente som var alene hjemme for første gang.

Men han tittet altså ned på meg og sa:
- Hei, jeg hører det er lyd inne hos deg. Skal vi kanskje skrive på papirlappen min
at du har en TV?
Han smilte onkelsmilet sitt.

 - Jeg har flere tv-er, sa jeg. Skal vi skrive opp alle sammen?
- Du betaler ikke lisens.
Han smilte nå som en litt streng bestefar som hadde tatt meg i å jukse i VriÅtter.

- Jeg er gift. Og mannen min betaler lisens. Holder ikke det?

Han luntet opp til gutten i annen etasje. Han er ikke gift. Og jeg droppet hele
diskusjonen rundt Aleksander Rybak og fotball-VM og alt det der…