Skriker mot meg og kravler på innsiden

Kjære lille barnet som ligger der inne i magen min.

En gang i nær fremtid kommer du også til å skrike mot verden. Du kommer til å kravle på gulvet. Akkurat nå aner du ingenting, og i og med din uskyld og uvitenhet, så er det vel ikke på sin plass i det hele tatt at jeg begynner å kjefte på deg. Jeg har tross alt ikke lyst til å bli en sånn mamma. Men tro meg lille babyen – jeg er på randen av galskap på grunn av deg.

Tretallet skriket mot meg. Hver natt. Med sine tagger mot venstre – som spisse tenner. Eller som enorme gap inn mot en endeløs natt. Det er som om en million maur har bolig på innsiden av brystet. De kryper nedover i beina, utover i armene og oppover ryggen. Men deres hovedkvarter for store møter er midt under brystbenet.

Kroppen er tung. Jeg ligger i sengen og vet at eneste løsning på galskapen er å forsøke å finne en annen stilling. Men stillingsendring er et enormt prosjekt. Jeg velter fra høyre til venstre, lemper med meg benet og legger puten under magen en gang til. For så å oppdage at maurkolonien igjen har kalt inn til allmøte – og jeg må snu meg igjen.

Kjære lille ufødte barn. Du sover nå. Du ga meg et skikkelig høyrespark for tre timer siden, og så sovnet du. Så enkelt det må være å bare ligge der inne å være liten. Du trenger ikke bry deg om morgendagen. Du trenger ikke tenke på oppussing av hjemmet vårt. Du trenger ikke bry deg om at det glatt ute. Du aner ingenting om selvmordsbombere i Moskva, horder av journalister som flokker seg rundt en enslig papirløs 25-åring fra Kaukasus eller sykehus som skal legges ned. Om grønlandsisen smelter, om norske skyskyttere bommer, om håndballgutta taper all ære i VM – du bryr deg ikke. Du vet ingenting – og dermed kan hjernen din heller ikke lage terroriserende tankespinn.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å fortelle deg om alle disse endeløse nettene.