Det var i sommer vi sto innen i en enorm hall med gamle møbler i India og for første gang sa ordet “vugge”. Foran oss sto en gammel indisk babyvugge med vakre utskjæringer i rosetre. Magen var ikke så stor den gangen, men vi visste likevel godt at han var i ferd med å bli til. Og så ble vuggen kjøpt og sendt med båt. Sammen med med ny spisestue og dobbeltseng med nattbord til.
Flere måneder senere og med godt synlig mage, ankom containeren Oslo havn. Spisestuen er på plass. Sengen er fantastisk midt i et nyoppusset soverom. Vuggen var vekk. Ingen har sett den siden den forlot havna utenfor Mumbai. Vi har prøvd list, smisk, trusler og tårer. Men til slutt står vi igjen med kun et kort: Akseptere. Akseptere at vuggen av rosetre er stjålet på veien og forhåpentligvis vugger et annet barn i søvn et eller annet sted mellom India og Norge. Og så: Finn.no.
Jeg nektet å gi slipp på visjonen om en gammel vugge i stua. Nyfødt barn i en vugge med en lang historie. Og der var den. Ikke en indisk vugge i rosetre – men en gammel norsk vugge som hadde forvillet seg til en bruktsjappe på Aurskog-Høland. Og nå står den her og skinner. Jeg har skrubbet den med grønnsåpe, og en litt for stor madrass ble i går klippet til og sydd trekk til.
Det er ikke lenger noen tvil: Vi skal bli tre i denne familien snart.
Det er 29 dager til termin.
