Katrines Rom

februar 12, 2011

Er du klar?

Filed under: Et barn er på vei — katrine @ 10:34 am

Hvem er du egentlig?

Du som sparker som besatt inne i magen min… Du har bodd der inne nå i snart ni måneder – og jeg er ikke i tvil om at du har lyst til å komme ut snart.

Jeg håper du har hatt det bra der inne. Jeg har forsøkt å gjøre det så behagelig som mulig for deg. Jeg har spist sunt og drukket masse vann – og gjort akkurat som legene har sagt til meg. Jeg har til og med plasket rundt i svømmebasseng flere ganger i uken sammen med andre gravide damer for at vi skulle få litt trim.

Det har ikke vært smertefritt å ha deg på besøk – det kan jeg bare fortelle deg. Du har presset sånn på bekkenet at jeg mange ganger ikke har forstått hvordan jeg skal komme meg fra a til å. Men hver gang har jeg sagt til meg selv: Det er midlertidig dette her. Og det er for noe godt.

Nå er du blitt så stor at legene på sykehuset vurderer å mase litt på deg og be deg komme ut et par uker før planlagt. Er du klar for det? Du sparker så hardt at jeg tror nesten du snart er klar for vif-drakta.

Det eneste jeg synes er litt rart er at jeg ikke vet hvem du er… Jeg har sunget for deg og klappet på deg – og jeg har sett deg vokse. Men hvem er du? Hva liker du? Vi har mye å lære om hverandre du og jeg. Rommet ditt er ikke klart ennå, bare så du vet det. Pappaen din står på nå nesten døgnet rundt for å få alt på plass her hjemme. Vi bestemte oss nemlig for å pusse opp litt – men det tok litt lenger tid enn vi hadde planlagt – og så kommer du kanskje litt før vi hadde planlagt.

Men sengen din er oppredd – og står klar. Det samme gjør vuggen. Og nå skal jeg på tur med svigermor og svigerfar… Vi skal kjøpe stellebord og en pose som skal holde deg varm inne i vogna. For snart skal du og jeg ut på trilletur.

februar 8, 2011

En vugge var vekk

Filed under: Et barn er på vei — katrine @ 5:31 pm

Det var i sommer vi sto innen i en enorm hall med gamle møbler i India og for første gang sa ordet «vugge». Foran oss sto en gammel indisk babyvugge med vakre utskjæringer i rosetre. Magen var ikke så stor den gangen, men vi visste likevel godt at han var i ferd med å bli til. Og så ble vuggen kjøpt og sendt med båt. Sammen med med ny spisestue og dobbeltseng med nattbord til.

Flere måneder senere og med godt synlig mage, ankom containeren Oslo havn. Spisestuen er på plass. Sengen er fantastisk midt i et nyoppusset soverom. Vuggen var vekk. Ingen har sett den siden den forlot havna utenfor Mumbai. Vi har prøvd list, smisk, trusler og tårer. Men til slutt står vi igjen med kun et kort: Akseptere. Akseptere at vuggen av rosetre er stjålet på veien og forhåpentligvis vugger et annet barn i søvn et eller annet sted mellom India og Norge. Og så: Finn.no.

Jeg nektet å gi slipp på visjonen om en gammel vugge i stua. Nyfødt barn i en vugge med en lang historie. Og der var den. Ikke en indisk vugge i rosetre – men en gammel norsk vugge som hadde forvillet seg til en bruktsjappe på Aurskog-Høland. Og nå står den her og skinner.  Jeg har skrubbet den med grønnsåpe, og en litt for stor madrass ble i går klippet til og sydd trekk til.

Det er ikke lenger noen tvil: Vi skal bli tre i denne familien snart.

Det er 29 dager til termin.

februar 6, 2011

Du kjenner en sånn ooooaaahhh

Filed under: Et barn er på vei — katrine @ 7:15 pm

Fire par samlet i midt i Oslo. Fire gravide damer. Fire fåmælte menn. Og en liten dame som skal lære oss alt vi trenger å vite om det å føde.

Vi sitter som på skolen. Eller som på seminar med jobben. Vi får servert te og kaffe og et håp om en lettere fødsel. – Har dere tenkt på hva som skal til for at fødselen skal gå så lett som mulig? Så fort som mulig? Da jeg kom til sykehuset gikk veene i ett og jeg hadde født tvillinger nesten før jeg skjønte at jeg var på sykehuset jeg, sier den lille damen.

Jeg kjenner meg stor. Jeg kjenner meg tung. Og jeg har lest en del om dette med fødsler. Og jeg må innrømme at jeg synes det ser skummelt ut.

– Når vet vi at det er i gang, liksom? spør en deltaker.

Den lille demonstrerer rier. – Du kjenner en sånn oaaaaahh – sukk – stønn – en sånn rund smerte som oooahhh – stønn – stønn. Men du skal ikke presse ennå. Det er først når smerten er mer som OOOAHHH – HA-HA OOOOAHH.

Vel hjemme er det reprise på serien Jordmødrene på TV. I avisen står det skrevet for femte dag på rad om fulle fødestuer, manglende kompetense på fødestuene, nedleggelse av fødestuer og meslinger hos barn i Gamle Oslo….

Og jeg vet fremdeles ingenting om hva det egentlig vil si å føde barn…

januar 25, 2011

Skriker mot meg og kravler på innsiden

Filed under: Et barn er på vei — katrine @ 3:52 am

Kjære lille barnet som ligger der inne i magen min.

En gang i nær fremtid kommer du også til å skrike mot verden. Du kommer til å kravle på gulvet. Akkurat nå aner du ingenting, og i og med din uskyld og uvitenhet, så er det vel ikke på sin plass i det hele tatt at jeg begynner å kjefte på deg. Jeg har tross alt ikke lyst til å bli en sånn mamma. Men tro meg lille babyen – jeg er på randen av galskap på grunn av deg.

Tretallet skriket mot meg. Hver natt. Med sine tagger mot venstre – som spisse tenner. Eller som enorme gap inn mot en endeløs natt. Det er som om en million maur har bolig på innsiden av brystet. De kryper nedover i beina, utover i armene og oppover ryggen. Men deres hovedkvarter for store møter er midt under brystbenet.

Kroppen er tung. Jeg ligger i sengen og vet at eneste løsning på galskapen er å forsøke å finne en annen stilling. Men stillingsendring er et enormt prosjekt. Jeg velter fra høyre til venstre, lemper med meg benet og legger puten under magen en gang til. For så å oppdage at maurkolonien igjen har kalt inn til allmøte – og jeg må snu meg igjen.

Kjære lille ufødte barn. Du sover nå. Du ga meg et skikkelig høyrespark for tre timer siden, og så sovnet du. Så enkelt det må være å bare ligge der inne å være liten. Du trenger ikke bry deg om morgendagen. Du trenger ikke tenke på oppussing av hjemmet vårt. Du trenger ikke bry deg om at det glatt ute. Du aner ingenting om selvmordsbombere i Moskva, horder av journalister som flokker seg rundt en enslig papirløs 25-åring fra Kaukasus eller sykehus som skal legges ned. Om grønlandsisen smelter, om norske skyskyttere bommer, om håndballgutta taper all ære i VM – du bryr deg ikke. Du vet ingenting – og dermed kan hjernen din heller ikke lage terroriserende tankespinn.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å fortelle deg om alle disse endeløse nettene.

desember 30, 2010

Rommet skal pusses opp

Filed under: Et barn er på vei — katrine @ 9:03 pm

Rommet skal ryddes og pusses opp. Forvandles.

Katrines rom som en gang var min lille hule, ble sakte forvandlet til lager. Som et resultat av at vi åpnet butikk… at vi manglet et «roterom»… og fordi kontorarbeid etter arbeidstid var så mye hyggeligere i en stor rød sofa…

Og denne bloggen forfalt altså i takt med oppsamling av støv mellom kasser og kaos.

Men en endring er på vei. En stor endring er i ferd med å vokse seg inn i livet vårt… Katrines rom skal bli barnerom… Det er helt sant.

Det er 69 dager til han har planlagt sin entré til denne verden. Så i løpet av de neste to månedene skal rommet forvandles og gjøres klart til å ta i mot en nytt lite menneske.

Her skal Katrines rot ut, kontoret skal flyttes inn i soverommet som skal gjøres om til stue og tv-rommet skal bli soverom og garderobe for to som plutselig skal inn i rollen som foreldre.

Det er skummelt. Spennende. Og veldig moro. Og dermed fortjener også denne bloggen litt oppmerksomhet igjen. Jeg lover ingenting. For kroppen er stor og tung og ryggen ganske skjør – men intensjonen er god på årets nest siste dag…

februar 15, 2010

OL?

Filed under: Målløse tanker — katrine @ 10:35 pm

Ooops! Var det idag vi skulle være best i verden? Det var altså idag vi skulle vinne alt det gullet
som en hel selvgod nasjon har ventet på?

Tenk, jeg har lurt dere trill rundt alle norske pressenisser. Jeg sa jeg var sterkest, blikket deres
glitret og dere kalte meg gullgutt. Og nå kaller dere meg alle sammen tidenes kollaps, landets
største fiasko, historiens verste nederlag. Er det ikke mer som skal til for å få rikets sikkerhet til å skjelve?

I så fall har jeg en oppskrift jeg kan selge dyrt.

februar 13, 2010

Pip pip

Filed under: Målløse tanker — katrine @ 7:03 pm

Bank bank! Kan jeg få komme inn?

Døren har vært stengt så lenge at jeg nesten ikke husker hvorfor den smalt igjen.

Det lukter innestengt her. Alle vinduer har vært stengt gjennom den kaldeste
vinteren jeg kan huske. Støvete er det her også.

Jeg har alltid lurt på hvordan det kan bli skittent i et stengt rom.
Ingen har trampet inn her med møkkete støvler akkurat. Men det er kaldt her.

Verden har ikke forandret seg så veldig på utsiden. Et OL er i gang. Muslimene her i Norge
er sinna på Dagbladet.Det er forresten mange som er sinna på Dagbladet, i alle fall er det få
som kjøper avisene de lager.
Ja, hva annet har skjedd da? Musikkskolen i Lyder Sagens gate som vi alltid har kalt Barratt Due
kalles nå GP-skolen, og nok en sjarmerende guttunge har sunget seg inn i folkesjelen.

En 26 år gammel jente er borte fra Bærum, og en ensom bussholdeplass som heter Fossveien er
blitt et yndet sted for reportere fra nyhetssendingene på TV. Det har vært valg i Ukraina.
Iranere demonstrerer både i Oslo og i Teheran. Fredsprisvinner Obama har sendt flere soldater
til Afghanistan og utnevnt en muslimsk spesialutsending til den delen av verden som i følge
Siv Jensen er i ferd med å islamisere landet vårt.

Ja- og så har vi åpnet butikk. Livet er fullt.

Takk for at jeg fikk komme inn.

Tenkte i det minste at jeg kunne pynte med et bilde – før jeg eventuelt begynner å vaske.

januar 31, 2010

Borte

Filed under: Det gifte liv — katrine @ 5:43 pm

hm… hva skjedde? er bloggen død?

oktober 12, 2009

Det er mange måter å dø på

Filed under: Det gifte liv — katrine @ 5:02 pm

og man skal jo aldri le av dødsfall. Det er tross alt tragisk…

Men når en pakistansk embetsmann er på besøk i Delhi og dør av
elektrosjokk fra en hårføner…

Det har i årtier vært elektrisk mellom de to landene – men mannen min
ringte meg fra New Delhi i går, det var 34 +.

Så hva skulle mannen med den hårføneren?
elektrisk

september 17, 2009

En start på dagen

Filed under: Målløse tanker — katrine @ 6:55 am

Hun sitter på trikken og tviholder på veska. Hun kniper øynene igjen og snakker i mobiltelefonen.
– Du trenger ikke gå rundt å være sinna på meg i all evighet. Er du klar over hvordan du krøller
til livet mitt?

Jeg sitter ved siden av damen med den sinna stemmen. Jeg er også litt trøtt.
På Nasjonalteatret stasjon stormer der inn ti billettkontrollører.
– Jeg kan ikke leve sånn som dette her! Jeg råtner opp innvendig!
Hun er skikkelig sinna nå, på han som mest sannsynlig sitter hjemme i senga.
Så ser hun opp. Men ikke på de fire kontrolllørene som står i ring rundt oss.
Hun skjeler ut av vinduet og rekker dem dem visakortet sitt.

Kontrollørene blir igjen på Nasjonalteatret, og trikken med damen og meg ruller
forbi Nasjonalbiblioteket.
– 700 kroner rett ut av lomma – og det er din skyld!
Hun hveser til mobiltelefonen.
Og det går opp for meg at dagen min har egentlig startet ganske bra. Jeg er bare litt trøtt.

billettkontroll

september 14, 2009

En sjef liksom

Filed under: Meninger — katrine @ 6:13 pm

Mannen som står der på trikkeholdeplassen er en tidligere sjef for landet.
Han spiser banan.

Vi går på trikken sammen. Han finner frem et flexikort. Og så setter han seg ned og sender tekstmeldinger.
Mens han, som meg, ser en ettermiddag skli forbi – på valgdagen.

Folk tyter inn og ut på bussen. Mange har vært på jobb. Noen har vært på fylla.
Jeg lurer på om han tenker på at han for noen år siden var sjefen vår.
At han nå er en slags pensjonert konsernsjef som ennå omtales som en periode i norsk historie.
Han tygger tyggegummi. 

Og så lurer jeg på hva Jens tenker akkurat nå. Jeg tenker faktisk at det er litt skremmende at alle vi raringer
på trikken skal bestemme om han mister jobben i morgen eller ikke. Jeg tror på demokratiet, for all del,
men når jeg sitter her på trikken og ser på den massen som kalles «velgerne»
– så blir jeg faktisk litt redd.

Men mannen foran meg på trikken, ser ut som om han holder på å sovne.

sjef

september 12, 2009

Rommet trenger bilder på veggene

Filed under: Bilder — katrine @ 3:34 pm

september 9, 2009

Frikjent fra ansvar

Filed under: Meninger — katrine @ 5:05 pm

Kan et offers rett til erstatning og oppreisning vurderes utfra gjerningsmannens
evne til å jobbe og tjene penger?

Hvordan er det mulig?

Skal da en min lønn også bestemmes etter sjefens privatøkonomi? Kan jeg slippe å betale lånet
mitt til banken om jeg har dårlig råd?

Knivdesperadoen fra Brugata er dømt for fem drapsforsøk. Han er dømt til behandling og er nå
i helsevesenets varetekt. Det betyr i praksis at om en lege mener han trenger sosial trening,
så kan han være ute i gata igjen.

Jeg var centimeter fra å få kniven hans i ryggen. En jente ble stukket i nakken. Brugata var forvandlet
til et skrekkscenario i oktober i fjor, og jeg grøsser fremdeles når jeg passerer Den Røde Mølle.

I dag er jeg sint. Jeg håper mannen får behandling. Og jeg er overbevist om at en fengselscelle hadde
gjort ham til en enda sykere mann. Men jeg stoler ikke på st psykiatrien tar skrekken min på alvor,
og jeg fatter ikke at retten kan frikjenne han fra alle erstatningskravene som ble reist.

Jeg er ikke så opptatt av pengene, men synes det er galt at en mann kan drikke selv dritafull,
stikke ned tilfeldige mennesker på gaten og så slippe å ta ansvar.

Les om saken på nrk.no/ostland

Besøk av onkel

Filed under: Det gifte liv — katrine @ 8:17 am

Han ringte på døren min. Og da jeg åpnet kikket han ned på meg som om jeg
var en bitteliten jente. Han så ut som en litt for stor barne-tv-onkel som ikke
lenger fikk plass i inne i tv-en.

Og helt riktig; han var fra NRK. Jeg holdt på å lage middag, og følte meg mer som
en sliten husmor enn en jente som var alene hjemme for første gang.

Men han tittet altså ned på meg og sa:
– Hei, jeg hører det er lyd inne hos deg. Skal vi kanskje skrive på papirlappen min
at du har en TV?
Han smilte onkelsmilet sitt.

 – Jeg har flere tv-er, sa jeg. Skal vi skrive opp alle sammen?
– Du betaler ikke lisens.
Han smilte nå som en litt streng bestefar som hadde tatt meg i å jukse i VriÅtter.

– Jeg er gift. Og mannen min betaler lisens. Holder ikke det?

Han luntet opp til gutten i annen etasje. Han er ikke gift. Og jeg droppet hele
diskusjonen rundt Aleksander Rybak og fotball-VM og alt det der…

onkel

august 17, 2009

Så du spiser ikke svin?

Filed under: Målløse tanker — katrine @ 12:32 pm

Jeg er ikke glad i sykehus. Det er noe skremmende og fryktelig alvorlig med alle ledningene,
de uformelige skjortene og lyden av myke helsesko på laminatgulv.

Men når det gjør så vondt i magen at det svartner for øynene – og smerten fremkaller instinktive
primalskrik som ikke kan temmes rett og slett fordi det gjør så vondt at fasaden slår umiddelbare
sprekker – da ringer jeg legevakten. Jeg gjør faktisk det. Og legen tar prøver. Legen krummer nesen
med gullbrillene og ser to ganger på prøvene. Så sender han meg sporenstreks til sykehus.

Mottakelse. Rullende senger. Hvite frakker og spørsmål om alt fra helgevaner til sengevaner.
En plastlenke rundt håndleddet – og i løpet av skremmende kort tid er jeg forvandlet fra en jente med
vondt i magen til et navn på en journal. Sykepleieren ser ned på meg. Hun er veldig høy.

– Kle av deg, sier hun med et trett smil. Jeg kvier meg litt og registrerer at alt jeg har på meg er en
indisk tunika, et par store bukser og et pashminasjal over skuldrene. Jeg legger identiteten igjen
på en stol og ikler meg den utvaskede sykehusskjorten.

Det eneste som er igjen av meg er to ringer på tærne.
– Så du spiser ikke svin heller du da? Spør sykepleieren i det hun stikker veneflonen inn i åren
på min høyre hånd.
– ?
Jeg har ikke sagt et ord bortsett fra at jeg har vondt i magen.
– Ja, for du er muslim, ikke sant?

Jeg blir sendt fra det ene sykehuset til det andre. Informasjon om mager og prøver blir overlevert
fire leger. En inder fra Texas foretar særdeles ubehagelige undersøkelser. En overlege opplyser
meg om mine manglende anatomikunnskaper. Ikke aner jeg hva som ble journalført i gårsdagens
møte med helsevesenet.

Men magen er litt bedre i dag. Jeg har fått et navn på smertene i alle fall. Men svin? Muslim?

Snakk om å blande kortene for en som har vondt i magen fra før –

syk

august 9, 2009

Det er greit Martin

Filed under: Det gifte liv — katrine @ 4:57 pm

Jeg beklager det med den sofaen.

Katrine

august 3, 2009

Kjære Klanen

Filed under: Målløse tanker — katrine @ 8:40 pm

Jeg sover dårlig om natten. Jeg vrir meg fra til side til side – og alt jeg ser er stang ut og deres frustrerte blikk.
Jeg ser dere synge høyt for klubben dere elsker. Jeg ser dere reise dere opp og hylle laget jeg leder. Og jeg ser
hvordan dere lider når vi rusler til garderoben og dere mot t-banen.

Kjære store. Kjære små. I natt har jeg ikke sovet et eneste minutt. Jeg får ikke puste. Hver gang øyelokkene mine
glir igjen, vrir det seg et sted i nærheten av lungene. Vevet som pleide å strutte rundt et sunt hjerte, knyter seg
sammen til et nett rundt en iskald stein. Og inne i steinen bor en nisse. Han har sinnatryne og skarpe negler.
Han skraper på strengen som jeg tror kalles samvittigheten. Han henger seg i den som en pendel og vaier fra
side til side mens han skriker ”Maaartin – du er en taaaper! Maaartin – du skuffer alleee!”

Hver søndag ser jeg dere fylle tribunene. Jeg ser dere kle dere i rødt og blått og synge om religion. Jeg ser dere
hylle hver enkelt av oss – og tro at denne gangen skal det snu. Det er dette marerittene mine handler om. Jeg ser
deres åpne sinn, deres urokkelige tro og deres utrettelige evne til igjen og igjen løfte håpet frem – selv når regnet
plasker på Ullevål. Jeg hører unge jenter synge om at de runker og slåss for laget. Jeg ser hvordan dere forakter
bøndene og hater Bergen by. Dere har det jeg ikke makter å bringe frem i laget. Og vi skuffer dere. Jeg er lei meg.

Til alle dere som har kjøpt billetter til Hellas og kampen på torsdag. Jeg tror ikke noe særlig på at vi vinner.
Vi har jo faktisk ikke vunnet en kamp siden tulipanene blomstret på vårparten. Men jeg vet at dere har håpet –
så hvis dere kan dele dette dette med laget, så tar jeg regningen for det chartrede flyet.
Der dere har troen – har jeg nemlig penger. Om dere trenger noen stresslesser eller noen sofaputer til Vestbredden
og Gaza – så bare ring meg. Jeg har gode kontakter i møbelindustrien. Kanskje var det der jeg skulle blitt når
når alt kommer til alt. Jeg var ganske god til å snekre senger nemlig.

Og sånn apropos min bakgrunn. Jeg må innrømme at da jeg vokste opp – i en sofa fra Skeidar – visste jeg ingenting
om dette. Jeg trodde på et liv i en himmelseng. Nå fortjener jeg ikke mer enn en trebenk bakerst på lageret til Bohemen.
Men nå har jeg altså ligget våken i hele natt mellom dunputene mine. Og nissen som hyler fra samvittigheten har
begynt å dikte sanger som han skriker i falsett. Jeg kan ikke annet enn å få det ut:

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og denger meg.
Det er søndagskveld og jeg tapt igjen så det svei.
Så nå banner de og denger meg og kaller meg lakei.

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og lugger far.
I svære dotter river de ut alt det håret som jeg har.
Så går jeg på karatekurs og Klanen går på bar.

I en sofa i fra Skeidar sitter Klanen og denger meg.
Klanen blir sterk når de blir lurt. Og de blir sinna når de tror
At jeg driver hor med sjefen min på hans kontor.

I en sofa i fra Skeidar sitter Tor og klorer meg.
Og så hyler vi og river av de klærne som vi har.
Og så gjør vi sånn som gjør at mor blir mor og far blir far.

Fra en sofa i fra Skeidar skjønner jeg at jeg må snu.
Og så kommer Klanen i balanse og jeg drar til Peru.
Det var nattens lille solstreif hilsen Martin og Skullerud.

Kjærlig hilsen Martin (om jeg hadde vært Martin Andresen)

i en sofa i fra Skeidar

juli 20, 2009

It is just grape, miss – just grape

Filed under: Det gifte liv — katrine @ 1:18 pm

Tamil Nadu er virkelig kokosland. Og vi ler. Vi ler mye. Mens svetten siler og kuene krysser gata.
Det er ganske vanvittig aa rusle i gatene som stinker en fascinerende masalaen av urin, mango og
sandelwood – i alt for mange varmegrader, og vaere saa inderlig sikker paa at det er godt å leve.

Vi kaller det ferie. Men jeg er ganske overbevist at om noen hadde sett oss klatre over sekkene med bananer,
bane oss vei gjennom fluehavet for å finne en systue i morges – saa ville mange kalt det en sær ekskursjon.

Da min kjære mann forsøkte seg å bestille en cola i dag, fikk vi en Seinfelt-verdig forklaring på at cola garantert var
100 % vegetarsisk, for den inneholder nemlig bare druer…

Joda, jeg elsker fremdeles koko-land…

juli 13, 2009

i førti grader pluss

Filed under: Katrine reiser igjen — katrine @ 5:30 pm

Da vi forlot Kashmir, tok vi en bestemmelse. Vi hadde handlet ferdig. Torgfolk som vi er blitt, vet vi jo at boden vår kun
er tre ganger tre meter, og det er ikke så mange markedsager i året. Vi hadde allerede bestilt opp jakker og sjal til halve
Oslos befolkning. Og vi hadde sprukket budsjettet
fullstendig.
 
Vi har forlatt muslimene, fjellene og geitene i Himalaya. Vi har stupt ned til heten i hinduland. Alt er annerledes. Og det er
nesten ubegripelig at dette er det samme folket og det samme landet som vi spiste middager sammen med for noen dager siden.
Det eneste som er likt er kanskje at de sitter på gulvet når de spiser. Og når de jobber.

Madurai dunster røkelse, tamilene rister sidelengs på hodet mens de drikker sin te og kaster den brukte koppen over
venstre skulder. Min mann konkluderte i dag med at at dette er koko-land nummer én.

Og jeg elsker det. Svetten siler – og vi bryter alle våre bestemmelser. Det er nemlig lov i koko-land. Akkurat nå sitter en
skredderfamilie og syr. De smiler – og vi smiler.

Vi tar av! Dette er moro…

juli 12, 2009

Mellom fjellene bortenfor

Filed under: Katrine reiser igjen — katrine @ 2:09 pm

Jeg visste jo hele tiden at jeg skulle tilbake. Kashmir har fått den plassen i hjertet
som en ring kan få på en finger. Det handler om å høre til. Selv om det egentlig er
helt naturstridig at et metall hører til på en finger – og at en oslojente kjenner tilhørighet
mellom moskeer på en innsjø i Himalaya. Jeg visste at jeg igjen skulle la meg forføre av
lyset over innsjøen, og at jeg skulle kjenne shikaraen gli gjennom blomstrende lotusåkre.

Jeg var ganske sikker på at jeg igjen skulle høre noen rope «Zooni – good morning» fra en båt
som glir forbi husbåten jeg bor i, og at blomstermannen skulle fylle favnen med farger og si
«You want flower, mam?» Kashmir er så annerledes. Srinagar er så fascinerende unikt
– og så sårbart vakkert, at verdensbildet på netthinnen forandres for alltid.

Denne gangen har jeg hatt med mannen min til det glemte Shangri-la mellom fjellene. Og nå har
han også fått det glimtet i øyet. Det som sier; hit kommer vi alltid tilbake. Jeg vet ikke om noe
annet reisemål på kloden med så mange middagsinvitasjoner. Ikke noe annet sted så politisk og
strategisk viktig at idyll forandres til gateslagsmål i løpet av sekunder – samtidig som grønnsaker
skifter hender mellom båtene og sjal broderes i de tusen hjem. Vi har drukket litervis med cava-te
og spist middager og lunsjer i private hjem hver eneste dag. Og så har vi forhandlet og handlet
– og alle som har satt pris på sjalene våre på markedene, kan bare glede seg…

juni 30, 2009

Noen vil si det er galskap

Filed under: Det gifte liv — katrine @ 7:50 pm

Vi kaller det ferie.

Siste dag på jobb. En epoke som er over – og følelsen av at  foran ligger bare åpne dører.

Det er varmt i hovedstaden. Og i det jeg svetter meg over Grønland, vurderer jeg et lite
øyeblikk om morgendagen faktisk er galskap.

Vi setter oss på flyet til en indisk sommer. Foran oss ligger tre og en halv uke indisk
monsoon. Og vi gjør det helt frivillig.

mai 25, 2009

Noen som vet hvor de selger tålmodighet?

Filed under: Målløse tanker — katrine @ 11:40 am

Jeg er villig til å betale hva det koster, men er det på salg er jeg interessert i
alt av tips og råd.

Jeg kan ikke reise særlig langt, for tiden min er knapp, så jeg setter pris på om
det kan leveres på døra. Helst mellom klokka kvart på ti og kvart over ti om kvelden,
for det er da jeg er hjemme og ikke planlegger noe annet.

Fint om pakken ikke er så stor, for jeg har ikke plass til så mye mer. Utmerket hvis
produktet ikke veier noe særlig. Vanning, mating, stryking eller annet vedlikehold
er uaktuelt. Produktet må for all del være fritt for brukermanualer og / eller
installasjonsveiledninger.

Jeg forutsetter en synlig start-knapp og null drivstoffsutgifter. Leveringstid,
dokumentasjon eller annet papirarbeid kommer ikke på tale. Det viktigste er
imidlertid at produktet er meg i hende umiddelbart.
Noen som kan hjelpe?

Tålmodighet

mai 22, 2009

Gata der jeg bor

Filed under: Målløse tanker — katrine @ 9:39 am

I gata der jeg bor ligger den mange hus i ulike farger. De er rosa, røde, gule, grønne og grå.
Felles for dem alle er at de er fra århundreskifte en gang. Men på innsiden av dem utspiller
det seg hundrevis av ulike historier hver eneste dag. Og slik er det jo i de fleste gater.

Klokka var fire minutter på seks i morges da jeg ruslet ned gaten. En sliten mann hadde
sovnet på en benk. Ellers var det helt stille. Så hørte jeg fnising bak meg. Som fra småjenter
i en skolegård. Jeg kikket meg over skulderen og så to damer med hver sin bukett med
syriner i store never. Den ene var minst halvannet hode høyere enn meg. Den andre minst
halvannen gang bredere enn meg. Men latteren deres var spinkel og nervøs.

De satt seg ned tvers over gaten for det rosa huset. De hvilte kroppene sine mot bygårdens
gesims. Og de ventet. Det rosa huset skiller seg litt ut fra resten av gaten. Men bare litt.
Det har nemlig en gitterlignende port. Med lås. Som åpnes klokka seks hver morgen.

Jeg ruslet ned gaten og rundt hjørnet. Men jeg kunne ikke la være å snu meg rundt for å kikke
da jeg hørte lyden fra porten. Ut kom to karer. Den ene en snauklipt brande i nystrøket rød skjorte.
Den andre stutt i hvit t-skjorte. Det var en vårdag og en solskinnstund og Norge i rødt og hvitt
og blått. Det var fuglekvitter og rødmussede kinn. Det var omfavnelser og utdelinger fra
syriner fra en ukjent hage. Det var et lite øyeblikk der historiene i gaten der jeg bor kom ut fra
murene og blottla seg selv i sollyset.

Jeg tenker ikke så ofte på at det soner skjebner i det rosa huset i gata der jeg bor.

arups gate

mai 3, 2009

Velkommen hjem

Filed under: Det gifte liv — katrine @ 7:54 pm
Tags: , ,

Kashmir, Pashmina, Haremsbukser

mai 1, 2009

Kjære morfar

Filed under: Det gifte liv — katrine @ 10:25 pm

Gratulerer med dagen. Jeg starter sånn, for da kanskje du tilgir meg.

Det er 1. mai, og jeg vet at om du fremdeles hadde levd, så hadde sikkert jeg også
gått i tog i dag. Jeg gjorde ikke det. Men jeg sendte deg en stor hilsen. Jeg har ikke
flaggstang der jeg bor nå, morfar, så jeg fikk ikke heist flagget i morges. Men så ble
det jo heller ikke så mye styr med å få det ned før mørkets frembrudd.

Jeg har verken stått på barikader eller  bært faner, men jeg har stått på marked –
og kjære morfar, jeg håper ikke du skjærer grimaser nå – for jeg har faktisk jobbet idag.
Men det er gøy da! Det er fantastisk gøy. Det trodde du kanskje ikke om den lille lyse
jenta fra Grefsen, at hun skulle stå på Grunerløkka ikledd fargerike gevanter sammen med
sin ektemann og selge pashmina fra Kashmir…

Du ville kanskje kalt det «luksusvarer» eller unødvendig tull. Men vet du morfar, vi har
de vakreste, mykeste, deiligste – reneste kunstverk av noen varer. Og jeg er sikker på at selv
en arbeider som deg ville satt pris på kashmirsk kvalitet.

Så det driver altså vi med 1 mai helgen. Mannen min og jeg. Og vi elsker det.

Velkommen på Grunerløkka!

Neste side »

Blogg på WordPress.com.