Kulen i hodet er kanskje Gud selv

150 poeng til VårHerre. Jeg har snakket med ham tre ganger.
Med mannen i Florida altså.

Samtalene har vært svingstenger i den ellers så hengslete dagen som har snodd
seg selv gjennom dagens løype av samtaler, handlinger og oppgaver. Og i det dagen
er i ferd med å opphøre – oppløse sin dato og sin blotte eksistens –  går det opp for meg
at denne dagen aldri noen gang skal oppleves igjen. At samtaler med min mann om
sukker til frokost og fete amerikanere i Florida, nå kun er fragmenter av en virkelighet
som var denne dagen. Og at halvtimen på bussen som jeg alt har glemt, aldri kan gjenvinnes.
Det går opp for meg at svingstenger og samtaler og sushi og Pepsi Max kun er en del av et
evig kretsløp – like relevant som såpebobler i motvind.

Det er 20 minutter siden jeg kom hjem. Det er snart midnatt, og dette plutselige anfall
av ur-eksistensielle betraktninger rundt døgn og væren, forstår jeg er en direkte konsekvens.
En voksende spire ut av hjernen et sted som et resultat av litt over den dagligdagse intellektuell
stimuli.  Kvelden på Nasjonalteatret med Tor Ulven Helt vanlige dag i helvete  fikk meg til å innse
at skrekken jeg føler når jeg kjenner ujevnhetene i hodebunnen og det kulete fremspringet bak øret
og innser at dette er meg selv – ikke nødvendigvis betyr at jeg er innestengt på livstid. Tvert om.

Ordene fra scenen tryllet bort dagen som var – og om det jeg sitter igjen med kun er bruddstykker
av glemte øyeblikk, så gjør ikke det noe. Om hele dagen i dag aldri kommer igjen, og Ulvens ord
ikke en gang kommer til å dukke opp i fåreklær – så vet jeg at absurd kaos overlever jeg. Helt sikkert.

For i klumpen bak øret på kraniet råtner opp en dag  – om alle ord blir glemt, så er i alle fall
dette øyeblikks svulstige ordutgytelser lagret et sted i cyberspace. Til ingen nytte kanskje.

Men det gjør ikke noe det heller.

Alene hjemme

Jeg savner fremdeles Harry. Men begynner å innse at han ikke kommer tilbake.
At han rett og slett reiste den dagen, og slett ikke rusler opp og ned Grønlandsleiret
mer. Men jeg har verdens mest omtenksomme mann. For at jeg skulle komme meg
etter bruddet med Harry Hole, introduserte han meg for en ny mann i uniform.

Gunnar Barbarotti har nå flyttet inn i livet mitt, men han kan ikke måle seg med Harry
verken når det gjelder sjarme, galskap eller evne til å få meg til å kjenne meg igjen.
Likevel begynner jeg å kjenner en gryende fascinasjon. Spesielt liker jeg hans forhold til
Gud. Barborotti kjøpslår med VårHerre for at han skal kunne bevise sin eksistens. Gud får
poeng opp og ned på en eksistensskala ettersom han glimter til med bevis på tilstedeværelse.

Mitt forhold til høyere makter er egentlig helt ukompmplisert. Jeg har en gud i gangen og
en hel haug av dem med meg i hverdagen. Jeg er ganske enkelt helt overbevist om at vi
mennesker er alt for begrensede til å stå bak alt det jeg ikke forstår. Jeg er åpen for det meste,
og har ingen problemer med å se åndelige vink i et smil fra en bussjåfør. Og kanskje er det derfor
jeg liker kriminalbetjentens humoristiske forhold til sin skaper.

Så jeg ar en Barbarotti på en mandag: Til VårHerre. Hvis det er slik at du har lyst til å bevise
din eksisitens litt ekstra en trist januarmandag, så kan du gjøre det ved å la mannen min lande
pent i Florida. Ikke la Donald lære ham å bade uten badebukse. Og sørg for at han ikke ender opp
på samme golfbane som Suzanne Pettersen. Det er ti poeng til deg hvis han ringer meg i morgen
tidlig og jeg har sovet godt for første gang alene i mitt eget hjem. For selv om jeg savner Harry,
så savner jeg mannen min mer. På forhånd takk. Katrine

Helomvending og ny uke

Jeg fikk en e-post i dag morges. Jeg får det av og til. Kloke ord sagt av mer eller mindre
kloke mennesker ment for å vekke en tanke, en refleksjon eller en erkjennelse. I dag sto det:

“Go with the flow. Let go of fear and your need to control. Let it slip away, as you dive into
the river of the present moment, the river of your life. Stop trying to force the direction.
Try not to swim against the current, unless it is necessary for your survival. If you’ve been
clinging to a branch at the riverside, let go.

Hvorfor fikk jeg den akkurat i dag? Hvilken av gudene er det som står bak dette Internettet
av meninger og som styrer et budskap rett inn i livet mitt for å få meg til å gi slipp på det jeg
over hodet ikke er i stand til å kontrollere? Det var som om Ganesha i gangen smilte av meg
da jeg ristet gårsdagens frustrasjoner av skuldrene og gikk inn på kjøkkenet for å lage kaffe.

Og så vinner håndballgutta. Og så er det meldt bedre vær. Og så ønsker jeg mannen min god
tur til USA og så sier vi ironisk og halvveis nedover elva inn i en ny uke : Oro Jaska Beana.

說什麼這樣一個星期六

混沌，謊言和混亂再次-厭倦了一切-是這麼生氣
真的愛我的丈夫，但我沒有lblir這麼生氣的原因-和公正感到孤獨，即使我知道我有這麼多我身邊
內。沒有人希望自己的孩子生病 伊斯蘭教，屬於所有的宗教中和無政府狀態，將留待

אבל אני באמת מאוד מחבב אותו

Ikke mer å si om denne dagen gitt –

Så lenge jeg vasker meg på hendene

Det er lørdag formiddag. Og kaffebaren lukter vintervåte jakker og nybrent kaffe.
– Dobbel latte med soya.
– Cortado med lettmelk og en speltmuffin.
– Lager dere bringebærsmoothie?
Det er kø. Og lokalet er fylt til siste barkrakk.

Mellom bordbena og sølepyttene fra våte støvler ruller en liten jente.
Hun kniper øyene igjen og myser mot solen, eller lysstoffrøret i taket.
Hun hikster i latter og svømmer på de mørke flisene mellom bena våre i
det min venninne og jeg får servert vår varme drikke.

– Er det ikke vått og kaldt da? spør jeg fra min dumme voksne synsvinkel
med hodet hevet 164 centimeter over gulvflisene.
Jenta triller en latter jeg har fortrengt.

– Det spiller ingen rolle så lenge vi vasker hendene før vi spiser,
sier moren rolig og lar jenta fortsette i sitt rullende velbehag mellom
fremmede støvletter.

Tenk, det spiller ingen rolle så lenge vi vasker hendene våre før vi spiser!
Jeg kikker bort på min venninne; skal vi prøve?

Reise bort?

– Jeg har tenkt å reise bort. Jeg kommer ikke tilbake.
Det var Harrys siste ord. Nå er han borte.

I løpet av noen få måneder har jeg blitt kjent med Harrys univers.
Jeg har tidvis skammet meg når jeg har latt mannen min sitte i sofaen
og stille krøpet til sengs med Harry. Men samlivet med Harry har vært
fint. Først og fremst fordi jeg aldri sluttet å tro på ham. Jeg har kjent hans
nederlag, følt hans frustrasjoner og stolt visst innerst inne at han alltid
løser gåtene, at han alltid kommer til overflaten igjen og rusler mot
Sofies gate når alt er over.

Nå er selv snømannen historie. Han sitter inne for alltid. Gjennom julen
har jeg sett etter snømenn i nabolaget og egentlig ikke stolt på noen. Nå
er han innelåst med sin hudsykdom som langsomt skal krympe ham
sammen og ta livet av ham i en lukket celle. Galskap var det. Ren galskap.

Og jeg som aldri har vært opptatt av krim.

Jeg kikker på det siste kapitellet på lydboken. Hører det en gang til, bare for
å høre ham si «jeg skal reise bort. Og jeg kommer ikke tilbake». Harry da!
Stua er tom. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle rusle ned mot Grønland,
bare for å se om han sitter og røyker på de store steinene foran Oslo politikammer.

Men jeg vet at han har reist. Og at Jo Nesbø ikke har noen planer om at han
skal komme hjem igjen. Det kjennes tomt. Men våre heftige måneder sammen
er over. Jeg var med ham til Thailand, til Australia, svippturer til Bergen og på
utallige vandringer nattestid i Oslos gater.

Takk Harry. Takk for nå.